Pinse og superlanghelg måtte benyttes - og hva var vel da bedre enn å sette kursen mot fjells? Tydeligvis var flere enige med oss, fordi det tok usedvanlig lang tid å kjøre oppover på fredag ettermiddag - vi brukte halvannen time forbi gardermoen, det er vel ca 125% mer enn normalt.
Heldigvis holdt de fleste motet oppe!
Litt krisestemning ble det jo, da brått automatgiret sluttet å funke, omtrent samtidig som den minste passasjeren viste seg at han funket definitivt...så det ble en liten pitstop. Og etter er restart på begge to kunne vi kjøre siste halvtimen opp til hytta. Og vel fremme var det jo ingen sak, for vi kom opp til varm hytte og ferdig middag og svigers som ble veldig glade for å se oss (les: Edgar) igjen.
Vi var glade for å se dem igjen også, spesielt halv sju neste morgen da Edgar var klar for å starte dagen mens vi ikke var like klare...Men da kom super-svigermor og tok med seg yngstemann opp så vi kunne sove et par timer til. Mange kryss i margen!
Da vi kom oss opp litt etterhvert var det tid for Edgar å sove litt videre, så da ble det tur ut på truger og Edgar i pulk. Hans første, men ikke siste (det ble nemlig en tur litt seinere i pinsa også). Jeg var vel ikke udelt positiv sånn de første fem minuttene av turen, og skadefryden lå tykt oppå da LC måtte bære pulken et par meter på grunn av manglende snø. Men brått kom vi oss ut i litt mer snødekt landskap, og da fikk pipen brått en annen lyd, for jeg øynet plutselig muligheten til å høste likes på sosiale medier og overtok pulken aldeles prompte:
Og det var jo ganske morro og. Edgar sov så godt i pulken og vi trasket avgårde i bedagelig tempo og byttet litt på å dra pulken (LC fikk lov i oppoverbakkene). Sola skinte og jeg dyrket fregner og stod i.
Men mai er tydeligvis en litt lunefull måned, for litt seinere på ettermiddagen snødde det.
Godt at man kan like gjerne kan spise grillmaten inne, sier jeg bare.
Dagen etter så stakk svigers ned til sivilisasjonen igjen, og vi rådde grunnen alene. Så da var det LC sin tur til å stå opp med Edgar, som etter noen dagers bra søvn hjemme sov helt elendig igjen. Men med et par timer på morgenkvisten for meg selv ble jo ikke totalen for natta helt forferdelig (les: mer enn fire timer). Ble hovedsaklig tur i bein og vogn den dagen, ned på butikken for å skaffe forsyninger. Sjokolade og nøtter og andre nødvendigheter for eksempel. Og ingredienser til signaturpizzaen vår, med blåmuggost og pære. Edgar fikk smake sin første pizza, og jaggu slukte han ikke et helt stykke!
Og vi drakk vin av noe som må være verdens minste glass, omtrent på fingerbøll-størrelse. Fordelen da er jo at det blir mange glass vin!
2.pinsedag ble det nok en trugepulktur, denne gangen var det faktisk jeg som var pådriver! Nøyaktig hvor lang tur det ble vites ikke, men det ble ialelfall 7300 FitBit-skritt, og et trugeskritt er ganske mye mer enn et joggeskoskritt. Omtrent halvveis da vi var lengst mulig unna folk ble det tilløp til dramatikk, da jeg på forsmedelig vis klarte å vri kneet på vondtest mulig måte - foten satt fast i trugen mens kneet vendte den andre veien. Edgar våknet av smertehylet og stemte i han også, men heldigvis var det falsk alarm fra min side, det gikk over like fort som det kom, og Edgar sovna igjen og vi kunne komme oss tilbake uten flere uhell.
Og etterpå ble det en øll i solveggen. Dessverre kunne ikke Edgar få noe, selv om han prøvde å se på oss med bedende hundeøyne aldri så mye:
Edgar fikk dessverre ikke med seg Harepus som var på besøk senere på kvelden heller, for da sov han søtt, men vi satt ringside og fulgte med utenfor vinduet på en liten kamerat som koste seg og spiste av svigers sin hytteplen.
Dagen etter var det 17. mai, og det er jo en dag det er aller best å være langt, langt borte fra Oslo. Barnetog til tross - jeg syns vårt familietog bestående av mor og far på truger og Edgar opp på Storåsen ikke stod tilbake for barnetoget på Karl Johan et sekund. Litt gøy å markere dagen med truger, det var første gang for vår del (men jeg gjør det gjerne igjen!) Flagget ble plantet på toppen:
Akkuratsom på Sydpolen! Sånn rent bortsett fra at det er helt flatt der da, og vi var på 970 m.o.h. - eat your heart out Roald Amundsen!
Jeg har iallefall stjerner flagg i sikte!
Edgar hadde selvsagt pyntet seg for anledningen, men det å få en ettåring til å stå oppstilt med flagget i riktig vinkel og smile til kameraet er jo ikke så lett. Men vi skal ha for forsøket.
Og etter fotoseanse og lunch med veldig Sjusjøisk kost: lompe med medisterkake; var det på tide å pakke bilen full (utrolig hvor mye vi har hatt med oss for fire netter , jeg skylder på Edgar da 75% faktisk er til han!) og skrive i hytteboka for denne gang. Nok et besøk på hytta har svart tilforventningene, og i omgivelser som disse...
...er det jo ikke så veldig rart at jeg trives der.
