Og nå tror jeg vi er i gang på ferden. For Edgar har nemlig tatt sine aller første, fire skritt. Litt ustø, litt sånn "jeg veit egentlig ikke hva som skjer, eller hvor dette tar meg hen, så jeg bare fortsetter". Bortover golvet, ca 30 centimeter. Før han deiset ned på rompa, like blid. Godt den er bra polstra, den der bleierompa, for hadde den vært av glass hadde den sannelig gått i tusen knas!
En del av meg håper at det tar lang tid før han begynner å gå ordentlig-ordentlig. Både fordi det blir atskillig mer travelt, og mer å passe på. Mye fjernkontrollgrabbing og rydding av stadig flere "nedreste hyller". Dessuten har noen™ rett og slett ikke den energien det kreves for å løpe etter en aktiv ettåring. De friskus-genene har han sannelig ikke arvet av meg. En annen en liten del tenker at tida helst burde stagnere...bare bittelitt. Enn så lenge er mammas hånd en god støtte, billedlig og faktisk. Alikevel kommer nok fort den dagen hvor verden aller helst oppleves uten den hånda...Jeg tør ikke tenke på det en gang.
Samtidig er jeg så stolt, så stolt - ungen min kan gå!
[insert triumphant music here]
PS: De sier jo at "pics or it didnt happen" - jeg sverger at det har skjedd selv om jeg ikke har filmatisk bevis. Med en gang jeg prøver å ta frem mobilen for å filme sitter han pal! Kanskje det er en strategi for når jeg egentlig vil at han skal sitte rolig ;)
Hurra for de første famlende skrittene!! :D Skjønner godt ambivalensen altså og at det blir travelt når han snart løper mer enn han går ;) God helg til deg og familien!
ReplyDeleteHåper du har hatt en fin helg også, sånn litt på tampen! ( du har fått mye ut av den formoder jeg - det var jo et ukristelig tidspunkt å stå opp på i helga?! :o )
DeleteÅh, så gøy! Og travelt. Jeg må innrømme at jeg var litt utålmodig med tanke på minstemanns første skritt, jeg var såå redd det skulle skje i barnehagen, og allikevel såå klar for at han skulle begynne å gå, sånn at jeg slapp å styre med fotposer til barnehagebruk. Og nå som han hopper og klatrer rundt, skjønner jeg ikke hva jeg tenkte med... *knegg*
ReplyDeleteNei, det er egentlig ingen fordel at de begynner noe særlig tidlig; de henger jo ikke med kognitivt sett! Det er nok det mange ikke tenker over ;) De første skrittene tok han for øvrig sammen med pappaen så jeg fikk de ikke med meg en gang, men jeg tar det egentlig med knusende ro. Det kommer til å være en million andre skritt å få med seg senere!
Delete