Norge - ditt nærmeste ferieland

Vi hadde ikke mer enn såvidt stukket snuten innnfor døra hjemme før vi var avgårde igjen. Med hurtigprogram-vaskede klær i bagasjen og en ny FitBit rundt håndleddet - Norgesferie denne gang!

Første stopp var vårt paradis 970 meter over hverdagen.

Hovedanledningen var 30 års-dag, og vi feiret med stor stil og en Edgar i storslag. Men når festivitasen var unnagjort ble det tid til det som er viktig her i livet; å gå tur i guds frie natur. Trodde aldri jeg skulle innrømme at jeg faktisk får energi av det, da jeg egentlig mer er en storbyens kvinne, men det er faktisk sant. Få steder jeg slapper så godt av og får ny giv sånn som på hytta. Vi gikk runden rundt Sjusjøvannet i strålende solskinn og koste oss. 

Senere på kvelden skulle mor ut å gå en liten tur alene, mend LC passet hus og barn, sånn at hun oppnådde 25 000 skritt på Fitbiten, det var bare en kort tur opp på Storåsen og tilbake så skulle målet være nådd med god margin.

Og opp kom vi lett som ingenting, men da vi skulle hjem derimot så var visst ikke ruta like enkel å finne, og brått endte vi opp på et helt annet sted enn antatt og hjemveien ble tre-fire ganger så lang. Jaja, aldri så galt at det ikke var godt for noe; det ble iallefall noen flere skritt på FitBiten og heldigvis klarte jeg å finne veien hjem alikevel. Må visst lytte litt mer til erfarne fjellfolk og ikke legge ut på tur alene med det første...

Beitostølen var neste stopp på Norgesturnéen; og vi hadde booket leilighet med det velklingende navnet Hyggeli:

Og navnet skjemmer ingen; det er absolutt trivelig her. Selv om det var dårlig vær i går så var det trivelig inne med "noe rødt i glasset" (som forøvrig er en av de mindre heldige formuleringene man kan ha). 

Familiens to med xy-kromosomer er dessverre litt forkjøla så natta var av det strevsomme slaget. Minstemann ville ikke sove noe særlig,  hvilket jo ikke er noe ukjent fenomen for oss. Men drøye to timer er heldigvis ikke så vanlig her, og nytt bunnivå for søvn ble skrapet i natt Fikk først sove mer enn fem minutter i strekk utpå morrakvisten.

Så det var litt slow-motion-bevegelser før vi kom oss opp og ut i formiddag, men sola strålte  og jeg påstod jo litt tidligere at jeg fikk energi av å gå tur, så vi måtte jo bare kjøre på, bokstavelig talt:  Over Valdresflya til Gjendesheim. Og det finnes ikke særlig vakrere omgivelser enn i Jotunheimen.

 Vi har begge gått Besseggen for noen år tilbake, mer enn jeg kan telle på to hender, men vi var litt dårlig planlagt for å kunne ta en sånn tur nå med en litt halvtufs Edgar i bæresele. Så vi gikk litt langs med Gjende i stedet, før vi spiste lunch på Gjendesheim. Og det var så nasjonalromantisk å sitte og spise rømmegrøt med utsikt over Gjende og fjellene rundt at jeg nesten hørte Grieg i bakgrunnen og fikk lange lyse fletter og bunad på med en gang.

Gjendebåten til Memurubu var neste post på programmet. Det var sol og fint og vi stod/satt ute på dekk mens båten Gjende duret i vei.

Vi hadde ikke så store planer etter avstigning heller, så vi gikk litt hit og dit og tok bilder her og der. Det var nesten som å gå rundt i et postkort, så fint var det der.

Det gikk bare en båt tilbake så risikoaverse meg var litt redd for å komme for seint til den, så vi var tilbake på kaia med god margin...såpass god margin at vi gikk en liten tur til. Og tok en liten pust i bakken ved det som Hellbillies nok hadde omtalt som ei krasafaren steinbu. Her prøvde vi å benytte anledningen til å ta noen idylliske ammebilder, sånne som viser det tette bånd mellom en mor og sitt diende barn.  Det kan vel mest betegnes som medium vellykket:

For Edgar evner å ligge stille i ca to sekunder mens han får pupp, og det er ikke lett å prøve å både være diskret, elegant samt å holde styr på en toddler som vil gjøre yoga-øvelser under ammestunden. Det ble litt latter og gøy ut av det da, i det minste!

...og vi hadde det idyllisk og koselig også!

Og sånn helt på tampen, før vi tok ferja tilbake, måtte jeg bare dele et bilde av min favoritt fotturist i Jotunheimen.