En reisendes brev

Hvis reising kan kalles en hobby, så tror jeg at det er min favorittinteresse. Det trenger ikke være så langt eller så eksotisk, men helst både ofte og innholdsrikt. Og vi har stort sett vært flinke til det der. Små utflukter og ekspedisjoner til Amerika i skjønn forening. Men en livslang reise skal sette mere preg på meg enn alle de andre til sammen:

Fotograf Eline Jacobine

Jeg skulle igjen ut på tur.  En dannelsesreise som gjør at livet blir diametrikalt annerledes, og ulikt alt annet. En oddyssé uten noen definert destinasjon, billetten var en hvit papirstrimmel som gikk fra å ha én til å få to rosa streker ved innsjekk. Vi hadde bestilt økonomiklasse  og reiseruta ble brått litt mer komplisert enn hva jeg hadde bestilt og det var også endel turbulens underveis.  Det ble noen mellomlandinger, med både oppturer og nedturer Heldigvis/beklageligvis var det free wi-fi under overfarten sånn at man kunne konsultere Google litt oftere enn det jeg hadde godt av, og bli enda mere redd for å styrte. Skjønt, ingen guidebok i verden tar for seg alle de severdighetene kan støte på underveis, eller har svar på de spørsmålene man kunne stille seg som en litt engstelig turist i et nytt  og fremmed land, for å ikke snakke om en helt ny verden.  Men vi landet nå omsider, og det var bare å håpe at det vi hadde tatt med oss av bagasje også hadde kommet med flyet.

Vi møttes for første gang i ankomsthallen. En liten forsvarsløs, ubrukelig bylt med store mørke øyne; hvem som var mest forskrekket av oss er jeg slett ikke sikker på.  Vi var nå et reisefølge på tre, og sjelden har vel noen selvutnevnt reiseleder følt seg mer på vaklende grunn. Burde satt meg litt mer inn i den der reiseguiden, aller helst komplett med et utfyllende kart og trinn-for-trinn forklaringer av hvordan man kommer seg fra A til B uten for mange sidespor. Hvordan kan jeg være en god mamma og klare å skape en trygg havn? Klarer jeg å lese signalene godt nok? Når betyr gråten sult, når betyr den kos? Usikkerhet var forbokstaven. Han hadde ikke bedt om å komme hit, hvordan kunne jeg sørge for for at oppholdet hans ble slik det burde være. Og ikke bare det, kom vi i det hele tatt til å klare å holde liv i ham?  Jeg kan riktignok telle på to hender de potteplanter jeg har tatt livet av, men det er mere grunnet resignasjon fra givernes side enn at jeg har fått så veldig mye grønnere fingre gjennom årene.

Jeg hadde aldri holdt en nyfødt før. Hvis noen for eksempel var innom jobb med en fersk bylt ble jeg bemerkelsesveldig opptatt med noe annet når det var min tur til å holde. Nå satt jeg der med en nyfødt i armene, en som i tillegg var han var ca halvparten så stor som de fleste andre nyfødte jeg ikke hadde holdt før.  Men akkurat som man blir bedre kjent jo mer tid man tilbringer et sted, jo bedre kjent ble også vi. Og jeg lærte heldigvis at de ikke knuser når man tar i de, selv om de ser sånn ut. 

Og nå har vi klart å holde liv i han i omlag 450 dager, og ikke minst 450 netter. Søvnløse netter. For når det kommer til Tripadvisors ranking over ting å oppleve i Småbarnsliv kommer nemlig #343 Å sove gjennomsnittlig 4 timer om natta i en 15-månedersperiode ganske langt ned på lista. Eneste fordelen med å våkne mange ganger er jo at man får god tid til å lese seg opp på andre ting denne destinasjonen har å by på. #236 Måltid med ettåring er ingen restaurant jeg ville oppsøkt når jeg var på ferie. Om maten er aldri så god hjelper lite når den kastes på golvet, gjerne når den har vært tygget til en uigjenkjennelig masse. Det som ikke har havnet på genseren da, uansett hvor stramt den smekka var knyttet. Eller i øyenvippene. Eller på kjolen til mamma.  #57 Samsoving er egentlig  ganske koselig, men det lønner seg å lese innleggene som har gitt 1star reviews også;  de mest negative går ut på at man stort sett får 30 cm å boltre seg på mens den som deiliger seg i midten bidrar til verdifull erfaring over hva som er verst av å bli sparket eller prompet i ansiktet. 

Men så har du de severdighetene som er ranket høyt på lista, og du veit at livet aldri blir det samme igjen som når man har sett og opplevd det som er virkelighetens verdens åttende underverker. Å høre barnet ditt si "mamma" for aller første gang. Når han kommer helt oppfordret bort for å gi en klem. Eller to. Eller tre. De aller første vaklende skrittene før bleierompa deiser i golvet. Den natta du får seks timers oppstykket søvn i stedet for de vanlige fire.  De gangene man er så heldig å litt egentid, også kalt 'å få gå på do alene' .Som oftest har man jo nemlig selskap der inne og må  passe på at ikke ungen leker med dobørsten eller koser med det han skulle kunne finne i søppelbøtta eller dusjsluket.

Fotograf Eline Jacobine

Parforholdet har fått en annen dimensjon. Fra å være to, et reisefølge på kjærestetur, har det kommet en slags blindpassasjer.  Men jeg kunne ikke hatt bedre turkamerater i disse to. Og jeg ser hvor glade de er i hverandre, hvor godt de trives sammen, gutta på tur. Jeg har selv ofte vært den som har planlagt hva vi skal gjøre på tur. Nå må reiseruta legges opp litt annerledes. Men annerledes betyr ikke dårligere. Jeg kan f.eks med glede nevne at humoren vår, som ofte er på det anale stadiet, virkelig har fått blomstre opp med Edgar - han har nemlig lært seg å si bæsj (og dere kan jo tenke dere at det blir ekstra stas når han får den tilsiktete responsen - med moms- av mamma...)

Fotograf Eline Jacobine

 Som regel tar reisen slutt og man kommer hjem igjen. Denne er derimot av det evigvarende slaget. Ting som før ikke betydde noe, betyr nå alt. Og ting som var veldig viktig tidligere, er uinteressante nå. Hverdagen har blitt mer meningsfyllt, selv om den kanskje ikke har blitt mer innholdsrik. Interessefeltet er snevrere, selv om, jeg aldri har vært så opptatt av noe. På godt og vondt.  Han er så innmari tilstede hele tiden, selv når han til og med ikke er ikke er fysisk her.  Han tar fra meg nattesøvnen, har eierskap til kroppen min og gjør at jeg sjelden får sitte i ro og fred. Han må fotfølges hvert sekund, sånn at han ikke utgjør fare for liv og helse. Men så stopper han opp, snur seg og går imot meg, smiler og sier 'mamma' med en innlevelse  Og jeg kjenner at det faktisk er mer enn greit å være på oppdagelsesferd med denne lille karen. 

Så "reise" er nok kanskje en svak betegnelse på det vi  er ute på. Det er mer som en romferd, inn i det ukjente. Som både blir mindre og mer skremmende på en gang for hver dag som går.  Jeg får lov til å bli kjent med Edgar, se den personen han er i ferd med å bli, ser hva slags interesser han får, med den skremmende vissheten av at hvordan jeg er og oppfører meg er med på å forme han. Det er umulig å klare det uten å feile. Mange ganger. Jeg har allerede følt meg som verdens verste mamma mer enn en gang. Og helt frem kommer vi kanskje aldri. Men vi er på vei. Jeg pleier å si at jeg er så glad i hjertet mitt.  Og aller mest glad i hjertet mitt er jeg i Edgar.  Og hver gang han ler, så kjenner jeg at hjertet mitt slår et ekstra slag. For den lille fine skapningen, som er den eneste i verden som har hørt hvordan det hjertet høres ut fra innsiden.