A rainy day in Germania

Vi startet dagen i bassenget - og jeg fikk føle på kroppen, bokstavelig talt, hvor kaldt det føles å gå fra et behagelig oppvarmet boblebad til ordinært svømmebasseng. En sjokkartet opplevelse, jeg fikk helt frysninger og det gikk kaldt nedover på ryggen, og alle andre kroppsdeler, på meg. Fikk også føle hvor behagelig sløv man blir av et varmt bad. Men den eneste som hadde luksusen av å nyte det var Edgar...

...men han nøt det til fulle også!

Vi prøvde å time å komme oss ut på formiddagen sånn at Edgar kunne sove en stund; deilig for han, deilig for oss. Iallefall når LC fortsetter på en runde med vogna sånn at noen™ kunne ta Take II på Tk Maxx, til og med på en enda større og bedre filial enn den jeg hadde vært på dagen i forveien.

Litt stresshopping seinere møtte jeg den dynamiske duoen like ved kassa, og da var Edgar lys våken og i knallhumør.Vi tenkte derfor at vi måtte benytte anledningen til å dra på Holocaust Memorialen; egentlig ikke et sted man skal være så veldig lystig, men det er i det minste bedre enn at man vræler. Dessverre viste ikke værgudene seg til å være like strålende som Edgar, så vi fortet oss inn på et annet kjøpesenter i stedet. Like fort fortet vi oss ut igjen, da det var atskillig høyere priser på tingene enn våre lommebøker kunne tillate. Så med magre utsikter til både shopping og fregnedyrking var det bare en ting som kunne gjøre humøret bedre - nemlig mat. Og øl. Lemke Brauhaus ble vår foretrukne destinasjon, og der var det alt annet magert.

Den tyske kosten er ikke for de lettskremte, og jeg bestilte spätzle med ost og bacon, og det var akkurat like fett (og godt!) som det høres ut. Edgar digga det også, til tross for at han var stor kar og fikk bestille pannekake fra barnemenyen spiste han minst like mye fra min lunch.  Kjempegodt proklamerte han til alle som ville høre, bortsett fra når kelneren kom bort for å bli venn med han selvsagt. 

Det hadde nesten slutta å regne da vi var ferdige, så vi dristet oss til Holocaust-monumentet, og det var virkelig en spesiell opplevelse å se alle steinblokkene linet opp, over 2700 stykker visstnok, nok til å fylle et helt kvartal. At hver stein i seg selv bærer minnet om 2000 personer er enda mer ubegripelig. 

At været var grått og trist passet virkelig inn i stemningsbildet, og Edgar oppførte seg også situasjonen verdig. Han viste riktignok fort sitt blide jeg igjen!

Iallefall når han tar selfier med pappa. Her er vi på Maximillians og spiser middag. Det var erketysk, servitørene hadde lederhosen på og de hadde masse bavariansk mat på menyen. Jeg safet og gikk for currywurst selvsagt, som tidligere nevnt. Og tenkte i mitt stille sinn at jeg nok måtte på detox når jeg kommer hjem igjen.