Vi tenkte iallefall vi skulle prøve oss på ovennenvte, og vi hadde dårlig tid: Edgar blir to år om få måneder og det betyr i flyverdenen at han må betale for eget sete. Det var jo ikke vi interessert i, og når vi i tillegg fant et knalltilbud fra SAS, så kastet vi oss rundt og bestilte. Litt med hjertet i halsen selvsagt, for å reise 14 timer med Edgar på fanget er det jeg vil kalle ekstremsport. Taktisk valgte vi sete ved hver vår midtgang og håpet innstendig at det i midten kom til å være ledig, sånn at vi i det minste kunne ha tingene våre der. Og så ventet vi på 23. februar og den store avreisedagen.
OSL-CPH-SFO var ruta for dagen; vi startet hjemmefra 0645 og langt der fremme i det fjerne skulle vi lande 14:45 lokal tid, eller 23:45 etter vanlig tidsregning. Mange timer med morro, med andre ord.
 |
| En liten world traveller i motlys på Gardemoen |
Første etappe gikk kjapt og greit, Edgar sovna og plutselig var vi i København.Vi tenkte vi skulle være strategiske og ikke boarde neste fly så tidlig (tid ved gaten tjent er tid i setet spart). Og da LC ble trukket ut til en tilfeldig sikkerhetssjekk ved gaten, så ble vi ca. de nest siste som gikk ombord. Og det var med veldig stor spenning vi ålte oss gjennom den trange midtgangen ned mot seterad 52: kom det til å sitte noen og vente på oss der nede? Flyet var helt fullt, så håpet sank for hver seterad vi passerte, og jammen satt det ikke en kar på det som egentlig var min og Edgars plass. Men da alt håp syntes ute og vi var klare for å prøve å stable vår overfylte håndbagasje i de litt for trange overskapene, så reiste Mr. Medpassasjer seg opp, og flyttet seg til raden bak. Score! Og da de bevingede "Boarding complete" runget gjennom cabinen, var det bare å feste setebetet og se frem til de neste 11t20min.
Brannmann sam er med!
Mine to favoritt-turkamerater. Legg merke til strømpene til den yngste.
Og det gikk faktisk over all forventning. Edgar fløy over atlanteren som om han aldri hadde gjort noe annet før, litt på fanger, litt i eget sete, litt tuslende rundt i cabinen, men stort sett alltid med et smil. Sovnet gjorde han et par ganger også. Et lite punkt ved ca tre timer igjen så ut til å bli litt utfordrende, men plutselig hadde han sovnet på fanget da også, og sov helt frem til landing i San Francisco.
En liten helt!
De hadde fått kiosker for immigration hvor man scannet pass, tok fingeravtrykk og bilde selv. Hadde det vært lov å fotografere der inne burde jeg postet bildene her, for det er et under at vi fikk slippe inn noen av oss, for det lignet mer på mug shots mer enn moe annet. Og i tillegg hadde jeg et stort fett kryss over min side, så det var med noe nervøsitet jeg stod og ventet på å komme frem til immigration officeren, til tross for at jeg aldri har vært i Iran eller tilsvarende. Da vi i tillegg fikk påpakning for at vi ikke hadde registrert Edgars smoothier som mat på tollskjema sank hjertet litt ytterligere, men etter at nok en runde foto og fingeravtrykk var unnagjort hos mor, fikk vi slippe inn i det bevingede land!
Neste utfordring var leiebil og ikke minst bilsete. Hadde lest mange skrekkhistorier om sistnevnte, og forrige gang stod vi på SFO i et par timer og sleit med å innstallere et slarkete barnesete. Men LC hadde lovet at dette skulle han klare, og det gjorde han jammen og. Så bare et par timer etter touchdown var vi på freewayen mot vår destinasjon for natten...
...hvor vi ble oppgradert til executive King Suite med inngang til club level, med både middag og frokost inkludert, high speed internet og parkering. Og kronen over verket: Et overdådig fat med masse ost, frukt, spekepølse, øl, vin, juice, kjeks og så videre. Alt uten å betale en eneste krone. Eller dollar da, alt etter som. Synd at vi ikke skulle bli mer enn en natt.
Nok til å fore en liten armé. Og vi kunne fint klart oss med bare dette, men har man lounge access, så har man lounge access. Vi er jo nordmenn og lar ingenting gratis gå fra oss. Så da ble det kinesisk-inpirert middag og dessert og et glass vin før vi kapitulerte og la oss halv ni, drøyt et døgn etter at vi stod opp.
Dagen starta relativt tidlig, så vi hadde god tid til frokost. Amerikansk hotellfrokost er ikke lik den norske, ofte er det bare kaker og søtt, men denne her var overrasskende bra. Siden det var et buisnesshotell er det vel kresne ganer å tilfredsstille. Edgar var henrykt over å få "eggerørin" og vi slafsa innpå før vi rakk en tur ut på nærmeste kjøpesenter og mitt elskede Tj Maxx, jfr tidligere innlegg, så lunch og utsjekk. Edgar sov og det skulle vise seg at han ikke gjorde stort annet enn å sove denne fredagen.
Neste stopp på ruta var Mountain View Inn. Lang historie med en taskenspiller av en resepsjonist som jeg ikke skal gå inn på nå, men etter flere runder fikk det rommet vi hadde bestilt. Edgar sov...og vi tok oss en øl og fanget Pokemons. De første pokemons på Amerikansk jord er i boks!
På kvelden prøvde vi et nytt BBQ-sted sammen med venner og spiste ribs og pulled pork; følte jeg sviktet mitt favoritt-BBQ sted og det var nok derfor maten ikke smakte like bra som der, mend et betyr jo bare at det må bli mere BBQ i løpet av oppholdet! Edgar sov seg gjennom store deler av måltidet, og vi tenkte med gru på hvordan natta kom til å bli; men vi var trøtte og det ble en tidlig kveld i dag igjen på oss alle sammen.
Hurra for reisebrev! Det var stas å lese en mandag morgen :)
ReplyDeleteOg hurra for bbq også, både på nytt og kjent sted. Her blir det Eldhuset i dag!
Eldhuset er aldri feil! Jeg ble skikkelig glad da jeg fant ut at de har åpna på Bislett :D Her ble det Texas bbq hos Armadillo Willy's i dag. På høyde med det beste fra utlandet ;)
Delete