Inn med morsmelka

Jeg omtaler (begynte å skrive "am-taler", omtrent som å understreke et poeng) meg selv som "en gæren amme-dame"; litt spøkefullt selvsagt, men ingen spøk uten alvor. For amming er viktig for meg, jeg kunne helt sikkert skrevet en hel bok, men jeg skal i denne omgang nøye meg med et innegg, det første som tobarnsmamma (hei igjen, bloggen!) i anledning World Breastfeeding Week.

En solskinnshistorie om amming?

Som nevnt ovenfor veit altså de som kjenner meg godt, at jeg er en "laktavist" . Jeg fremsnakker amming i enhver situasjon, og at jeg ammet min eldste sønn til han har over tre år og sluttet selv er noe jeg er stolt av og gjerne forteller i muntert lag.
Men de færreste vet kanskje at selv om Edgar fikk pupp til han var eldre enn gjennomsnittsammebarnet, så var amming slettes ikke enkelt å få til i starten Edgars historie  er beskrevet her: http://naarnetteneblirlange.blogspot.com/2016/04/suge-av-eget-bryst.html  så der kan spesielt interesserte lese og jeg skal derfor ikke gjenta så mye av det som står der.

Hvorfor jeg ikke har snakket så mye om at amming har vært vanskelig, tror jeg rett og slett bunner ut i at jeg syns det har vært veldig trist, jeg vært skamfull og flau rett og slett. At jeg ikke bare kunne legge til barnet mitt og amme i vei, som det er meningen av man skal. Amming er jo så naturlig, kvinner er født til dette! Men det har vist seg å være alt annet enn lett. Jeg tenkte jeg beundret de som fullammet barna sine uten et eneste problem.  Jeg ser fremdeles opp til disse, men etter hvert som tiden går har jeg også fått en dyp respekt og beundring for de som prøver og strever og gråter og syns amming er jævlig og som aller mest har lyst til å gi opp. Denne hisistorien er dedisert til alle som har ammet og kjent på kroppen hvordan noe som skal være så enkelt kan være så vanskelig. Jeg veit nemlig akkuret hvordan du har det.

Etter den lengste uka i livet kom lille Konrad til verden med sugekopp tidlig den andre lørdagen i januar. Etter å visstnok ha ropt så høyt at det ljomet utover hele Føde A: "Yes! Jeg klarte det"  og undersøkt selv hvilket kjønn den relativt gjennomsnittlig store bylten hadde,  så var det tid for den store ildprøven, det som på engelsk kalles "the first latch" - den aller første ammingen. Jeg hadde ammefrustrasjonen med storebror friskt i minne og var dermed ekstremt spent. Det store målet var å denne gangen klare å fullamme i seks måneder, som jeg aldri klarte med Edgar. Og under over alle undere: han sugde seg fast som en igle. Så godt sugde han seg fast, at etterriene fikk meg til å tro at det kanskje var tvillinger der inne, og at jeg måtte lirke ut puppen etter halvannen time fordi jeg trodde den kanskje kom til å bli gnaget av.  Jeg husker jeg var så lettet, høy på alle de rusmidlene kroppen kan produsere og tenkte at whoho - I'm a lean mean breastfeeding machine. Eller noe sånt. Forresten - stryk lean. Bolledeigmagen fortalte en annen sannhet.

Et av de første bildene av oss sammen. Helt fersk baby - og helt fersk og lykkelig tobarnsmor

Senere samme dag, litt innimellom overflytting til barselhotell og brødskive med salami (eller salami med brødskive kan man vel heller si - sjelden har noe smakt så godt!) og det første møte mellom store- og lillebror så prøvde vi å amme igjen. Men nå gikk det ikke så bra. Han var mesteparten av tiden ikke interessert, og hvis han gjorde et halvhjertet forsøkt så klarte han ikke lage vakuum. Men erfaring tilsa at de ofte ikke er sultne det første døgnet,  nok vondt i hodet etter sugekoppforløsning; han er kvalm etter å ha svelget fostervann og så videre Jeg presset ut noen dråper råmelk innimellom og ga på skje og tenkte ellers ikke så mye over det. Litt mer stusset jeg dagen etter da vi fremdeles ikke fikk det ti.  Men da jeg luftet mine bekymringer og ytret ønske om å besøke ammepol fikk jeg beskjed, nokså bryskt, fra en bisk jordmor på barselhotellet, at det var ikke et tilbud til sånne som meg, som hadde ammet før. Jeg lurte på omdet kanskje kunne være stramt tungebånd, men barnelege utelukket dette på nyfødtkontrollen og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ordner seg nok når vi kommer hjem. Så vi dro hjem for å starte livet som en familie på fire og jeg dro på apoteket for å kjøpe meg en post partum partypack: Sheriproct, Naproxen, Paracet, Purelan og ammeskjold.

Men det ordnet seg jo ikke hjemme heller. Da helsesykepleier kom på hjemmebesøk etter noen dager veide lille K det samme som han gjorde da vi reiste fra Ullevål en drøy uke i forveien. Å se de tallene på vekta... Jeg hadde gruet meg til veiing på grunn av alt maset med førstemann, og nå kom alt tilbake med renter. Ustabil barselkvinne som jeg var allerede - det er ikke uten grunn at ordet hysteri er et gammelt gresk ord for livmor.  Jeg knakk fullstendig sammen. Kroppen min klarte ikke å livnære babyen min denne gangen heller. Jeg var ubrukelig.

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk (med mindre man har sølt ut en full flaske med nypumpet morsmelk: da kan man ligge i krampegråt med god samvittighet).  Og det er akkurat pumping som var løsningen: Melkeproduksjonen måtte opp, og jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Jeg fant fram den trofaste Medela Freestyle som hadde fulgt meg gjennom tykt og tynt en gang før og satte alle kluter til. Pumpe 8 ganger om sagen, hver tredje time, døgnet rundt. Samtidig som K skulle øve seg på å amme så mye som mulig, og få det jeg hadde pumpet ut etter hver amming, helst med kopp eller sprøyte for å unngå sugeforvirring og jeg skulle også prøve å sove,og spise, og være mamma til to fine gutter, med hver sine behov. Og ikke minst:  vi skulle på jevnlige vektkontroller på helsestasjonen, så ofte som 2 ganger i uka. Jeg hadde hjertet i halsen hver gang.

Greit å benytte enhver anledning til å lette på trykket!

Men vekta gikk jo ikke opp som helsesykepleier mente den skulle. Man Googler mye når man sitter oppe om natta og pumper og selv om barnelegen på sykehuset sa at tungebåndet var fint, så ville jeg ikke slå meg til ro med dette. Jeg fikk helsestasjonslegen tok en titt, og mente at ja, dette var en henvisning verdig. Men ventetiden var lang, og hos den beste offentlige i Oslo visstnok flere måneder. Vi fikk derfor en time til et annet senter først, som hverken (hold pusten): Norsk støttegruppe for stramt leppe- og tungebånd eller legelisten.no var spesielt fornøyd med.

Klippet gikk fort og greit, men det var liksom det - det ble jo ikke noe bedring. Så da var det bare å vente til vi fikk time der de visstnok hadde mer peiling på tungebånd. Amming var fremdeles en stor arbeidsøkt store deler av tida. Ofte så sovnet han, og måtte forsøke å stimuleres til å holde seg våken. Ellers så slapp han taket hele tiden og måtte dytte inn puppen gang på gang. Samtidig skulle jeg også pumpe, og for å spare tid pumpet jeg ene puppen mens han ammet på den andre. Så da var det å forsøke å hindre sprellende bein å sparke med flaska med den ene hånda, og holde puppen inne i munnen med den andre. I mange timer daglig. Takk for sofavennlig kropp og Netflix sier jeg bare!

 Det var flere som fortalte meg at det var lov å gi seg og at flaske ikke var nederlag, og det sies jo at det blir folk av de som vokser opp på morsmelkerstatning også (er dog ikke sikker på at det stemmer i alle tilfeller, all den tid jeg var flaskebarn selv) Og for meg var ikke å gi opp noe alternativ. Til sammenligning gir man vel heller ikke et busskort som motivasjon til noen som nettopp har strøket på førerprøven.  Jeg hadde et stort mål om å fullamme til 6 måneder, og jeg skulle iallefall ikke gi meg før jeg hadde gjort alt det jeg kunne for å få det til.

Tid for tungebåndsklipp #2 var kommet, og denne gangen var det en helt annet historie. Spesialist mente at tungebåndet definitivt var stramt, og på en måte var det en lettelse, da vi fant iallefall en sannsynlig årsak til ammeproblemene. Tungen ble klippet igjen, Ungen gråt, jeg gråt og han nektet å ta puppen etter klippet.  Vi gråt begge to enda mer og jeg tenkte at nå har jeg virkelig ødelagt absolutt alt.  Det er ikke i den situasjonen du har mest lyst til til å høre "stakkars, det er ikke greit å være liten og sulten" i apotekkøen når ungen hyler og du kjøper smertestillende til ham (jeg hadde vel snarere aller mest lyst til å stappe nevnte stikkpiller hardt og brutalt opp der sola aldri skinner hos den som sa det). Forsåvidt har man vel egentlig aldri lyst til å få sånne kommentarer fra tilfeldig forbipasserende!

Etterhvert kom Konrad på bedre tanker og sugde seg fast igjen til både glede og fortvilelse. For om jeg aldri hadde vært særlig preget av sårhet, var historien en annen nå. Hvert sugetak føltes som om noen prøvde å dra brystvorten frem og tilbake på et osterivjern. Men aldri så galt at det ikke var godt for noe - da visste jeg iallefall hvor blodet som ungen min sprutgulpet opp kom fra. En liten hevn for de tøyeøvelsene av tunge vi måtte gjennomføre 6 ganger i døgnet.

Konrad ble flinkere til å die etter tungebåndsklippet, og jeg kuttet gradvis ut pumpeøktene. Vektoppgangen fortsatte også, sakte, men sikkert. Konrad vaket rundt den nederste percentilen,  som han forøvrig hadde gjort lenge Men å følge sin kurve er visst ikke bra nok, selv om han var blid og fornøyd, vokste både i lengde og rundt hodet og i .  Vektoppgang var alltid et tema Han var snart fire måneder, og vi skulle snakke om innførsel av fast føde på neste kontroll hos helsestasjonen. Jeg hadde forberedt tidenes forsvarstale, godt backet av ammehjelper og kiropraktor med erfaring innen tungebåndsklipp; og noen ganger spiller nok skjebnen større rolle enn vi tror: For vår vanlige helsesykepleier var borte, og vikaren sa, uten at jeg trengte å si så mye i det hele tatt, at Konrad klarte seg fint på bare amming og at vi kunne fortsette med det så lenge han hadde det fint. Så da ble det visst sånn (det hadde det nok blitt uansett, men det er veldig greit å handle i samråd med fagfolk)


Dagen før 6 månedersdagen var vi på kontroll hos barnelege og hun spurte hva han spiste, Jeg sa som sant var at vi fullammet, men skyndtet meg å si at vi skal begynne med fast føde i morra. Å da få høre at sa at det var kjempefint at vi hadde fulgt anbefalingene om fullamming i seks måneder og at vi hadde gjort en super jobb som foreldre - det finnes vel ikke ord som kan beskrive de følelsene jeg hadde akkurat da.  Jeg svevde ut av det legekontoret i en sky av oxytocin!

Vi klarte det altså sammen - fullamming i et halvt år, i tråd med hva det både hjernen, hjertet og helsedirektoratet fortalte meg at vi skulle gjøre.  Det er selvsagt ingen som kommer til å nevne i konfirmasjonstalen at Konrad var fullammet i et halvt år, eller spørre ham på et jobbintervju om han har fått morsmelkerstatning noen gang. Det er jo egentlig ingen som bryr seg. Bare jeg som brydde meg veldig dette halve året.

Konrad har begynt med fast føde nå, og han putter alt han kommer over i munnen. Han følger fremdeles sin kurve på 3 percentilen for vekt, og er genetisk sett fremdeles lik av vekst som sin bror og sin far. Vi klarte delmålet om seks måneders fullamming og det blir spennende å se hvor ammereisen tar oss - vi har jo egentlig bare begynt.   Å amme har betydd hardt arbeid, mye blod, svette og tårer og å ofre andre ting. Alikevel - jeg hadde gjort det samme om igjen om jeg måtte. Fordi jeg har også fått og får så mye igjen. Det båndet jeg deler med Konrad under en god ammestund er egentlig ubeskrivelig!

Jeg begynte denne posten med å dedisere den til alle mødre som har slitt med amming. Og jeg mener ikke å si at jeg har gjort noe bedre eller dårligere enn noen andre mødre som valgte likt eller annerledes enn meg. Vi gjør det som er best for vårt barn. Så da vil jeg bare avslutte med å si, før jeg skriver meg helt bort:  Alle mammaer der ute, som mater barna sine enten med pupp, flaske eller begge:  You are the real mvp's!