Tur og utur

Det var litt vel optimistisk å klare å holde bloggen oppdatert i real-time mens vi er på ferie. Men den som venter på noe godt og så videre...nå er vi nesten up to speed again!

Og vi snakker tirsdag. Dagen startet som så mange dager før, med en tur ut i et regntungt Skottland. Første etappe gikk ned Edinburghs hovedgate - The Royal Mile.

Det var som hovedgater flest, turistsjapper, restauranter, puber og masse folk. Med paraply, selv om det regner. Turister i Edinburgh er altså ikke smartere enn andre turister. Jeg mener fremdeles at man ikke bør ferdes utenfor sitt eget hus med paraply uten paraplysertifikat. Det er dog en annen historie.

Det var iallefall mye å se på langs den royale milen. Og vi kan jo ha en liten fakta-quiz over hva vi så i Edinburgh. Var det:

a) Storslåtte bygninger og flott arktitektur?

b) Bevis på at jula varer helt til påske og enda lenger?

c) Muligheter til å holde kontakt med omverdenen selv uten mobiltelefon?

d) En solbrent Nasse Nøff?

e) Gode råd til førstegangsforeldre?

f) Barnebarnet til Tornerose?

g) Eller aller de ovennenvnte?

Alle de som har gjettet alternativ g nå går videre til neste runde!

Vi gikk også videre da vi var kommet til enden av Royal Mile, for brått befant vi oss ved foten av Edinburghs høyeste fjell, Arthur's Seat. Visstnok ranket som #1 ting å se i Edinburgh på Tripadvisor. Jeg hadde også fått anbefalt den av sikre kilder, men visste ikke så veldig mye annet enn at det var et fjell som raget 251 m.o.h, og hvor det var fantastisk utsikt i klarvær. Vi tenkte at siden vi først var der, så kunne vi jo like gjerne bestige det. Hvilket kanskje ikke var den klokeste avgjørelsen vi har tatt i vår tid, all den tid vi hadde Edgar i barnevogn, det regna og vi egentlig både var sultne og tørste. Men vi la nå i vei da, og la byen bak oss.

Første del av ruta var fint og asfaltert, akkurat som turveier i Amerika, så dette lovet jo godt. Etter noen hundre meter lovet det litt mindre godt, for veien gikk over til å være grusvei. Etter noen hundre meter til ble det til en smal stil, og når vi hadde måttet løfte vogna over steiner et par tre ganger var det ikke mange lovnader igjen. Så vi viste oss som fjellvante nordmenn og vendte i tide. Det er tross alt ingen skam å snu. Og det var det andre som var enige med oss i også, en turgjenger som gikk bak oss fortalte oss nettopp at det var et klokt valg av oss. For det skulle visst bli verre, både føre- og værmessig. Det var likevel fine omgivelser da:

Heldigvis liker vi oss på puben også, og vi trivdes så godt på The Hanging Bat vi hadde vært på et par dager i forveien at vi bestemte oss for å ta lunch der. Vi må ha gjort inntrykk, for de kjente oss igjen (ellers så er det bare det at det ikke er så mange andre som drar med seg ettåringer på pub). Iallefall følte vi oss velkommen, så da var det ekstra stas! Nesten litt krisestemning det første kvarteret, fordi det var noe feil med tappekranene deres og vi skulle prøve å finne noe fra den ekstensive flaskemenyen...som var så stor at vi brukte så lang tid at vi ikke klarte å bestemme oss før tappetårnet var i orden igjen. Hell i uhell! For de har nemlig mye godt å velge i:

Så da ble det beer flight på oss. Jeg fikk æren av å bestemme, så da sa jeg til bartenderen at jeg likte 'weird beer',  så da ble det blant øl både med iskremsmak, coffee vanilla-smak og bringebærsmak.

LC stod for mye in-flight entertainment under beer-flight-lunchen, og Edgar koste seg også og prøvde å bli venner med de på nabobordet. Som vanlig ;)

Etter en veldig god lunch så burde jo humøret egentlig ha vært på topp, men LC kom med en kommentar som definitivt ble tolket i verste mening. Når jeg i tillegg klarte å skli på noen glatte heller og slå kneet mitt så det sang ble det ikke noe bedre (og dere kan jo bare gjette hvem som i all min kvinnelige logikk fikk skylden for mitt fall; det var jo fordi Noen™ gikk så fort at jeg seilte omkull i min streben etter å holde følge). Så de første minuttene på National Museum of Scotland var ikke tilbrakt i munterhet.  Men det går jo som det ofte går: etter noen minutter der alle forsøk fra LC på forsoning ble blankt avvist, jeg fikk krangle og være sint og komme med ukvemsord, bestemte jeg meg i all min nådighet for at alt kunne være blidt igjen. Og så ble det slik.

Og det er jo heller ikke så lett å være sint når man har en Edgar å holde i hånda:

De hadde en egen barneavdeling på museet, der Edgar fikk lov til å tusle litt rundt og leke med en kost.

Og ikke minst stappe små gummi/plastbiter i munnen, få de plukket ut igjen og gjenta.

Da at vi hadde tilbrakt et par timer på museum skulle vi egentlig på shopping og kjøpe noen bursdagsgaver. Det var fort unnagjort, for vi fant ikke noe å kjøpe. Men oisann, der var visst et av favorittmerkene til mor, Yumi,  på 70% salg så det ble visst en handlepose med hjem likevel. Bare så synd at jeg kun hadde én kjole igjen å kjøpe (lever på strengt kjolebudsjett om dagen).

Etter dette hadde det blitt ganske seint, så det var tid for middag - vi prøvde oss først på et vietnamesisk sted vi hadde vært innom tidligere - det var fullt da og det var fullt nå, så da fikk på på et sted som rett og slett het Burger og det var det de serverte også - det enkle er ofte det beste. Og resten av kvelden er egentlig historie.

Brød og sirkus.

Det kan virke som om vi ikke gjør stort sett annet på denne ferien enn å gå rundt og spise og drikke. Ikke nødvendigvis samtidig, for et godt måltid nytes best sittende, men det er ikke så langt fra sannheten da. At vi går og spiser altså. Søndagen er det iallefall ikke stort mer å skrive hjem om. Det pissregna, så vi gikk til et kjøpesenter, shoppet og spiste og shoppet litt mer og gikk tilbake til hotellet. Der spiste vi litt mer, før vi gikk en tur, så spiste vi litt mye, så gikk vi en liten tur til, og så gikk vi tilbake til hotellet. Hvor vi spiste dessert. Puh. Blir jammen meg sliten av mindre!

Vi gikk blant annet her. Kan trygt si at vi er i alle kanaler...

Det som kanskje kan nevnes var hva vi spiste. På kjøpesenteret, som lå litt utenfor allfarvei var det ikke så mye å velge i, nærmere en KFC og en amerikansk-italiensk restaurant. Det ble sistnevnte, og da de hadde Calzone med macaroni and cheese/pulled pork måtte jeg jo bare velge det. Interessant var stikkordet; jeg syns det var helt ok mens Edgar elsket det og spiste opp nesten all pastaen.

Middagen var desto bedre, da ble det BBQ mix plate med både wings, pulled pork ribs og tilbehør. Jeg drakk øl med peanut butter, og digga det hemningsløst!

Utfordringen med denne puben var at det var jo en pub og kanskje ikke helt ment for barn, så de hadde ikke barnestol. Så for oss en litt slitsom middag med Sir Gympalot på fanget, men han var fornøyd med å gå rundt bordet og stå oppi sofaen og se på seg selv i det store speilet som hang over sofaen. Narcicuss er bare mellomnavnet. 

Han hadde jo pynta seg for anledningen så kan jo skjønne at han ville se på seg selv litt! Jeg syns for øvrig han klarer seg fint, all den tid barer og puber kanskje alller mest er det mamma og pappa har lyst til. 

Dagen i dag var litt mer på Edgar sine premisser - vi dro på Zoo. Mor prøver forgjeves å lære ham om frosker, og Edgar har blitt veldig interessert i dyr og kan både si vov-vov, gakk-gakk, gris - og tiger!  Så da var det bare å traske de drøyt fire kilometerne til zoo og se på både amfibier og pattedyr.

Det er jo ganske klisjé og si, men den gleden det var å se Edgar glise  bredt og peke på de forskjellige dyrene han så var ganske ubetalelig. Det var helt tydelig han koste seg, og han var høyt og lavt i løpet av de ganske mange timene vi var der inne. 

Her ser vi på villsvin. Edgar kan for øvrig være glad for at han ikke har et villsvin til mor, for hver gang de stakkars små villsvin-barna gikk bort til mamma for å få litt pupp så bare dyttet hun dem unna og gikk. Det skulle tatt seg ut her i huset!

Litt latter og gøy ble det selvsagt også tid til der inne:

-LC: Vet du hvor koalaene er?

-AG: I don't have the right koaliafications to tell you!

-LC: Hva med oterene da?

-AG: They are on the otter side!

Ut på tur med pappa

Det var ellers en koselig dyrehage, om man kan kalle det det, man kan jo si mye om dyr i fangenskap, men det virket som om dyrene hadde det bra her. Og så var det nok kjekt at vi var der på en regntung mandag, for det var ikke så mange folk rundt overalt og vi fikk sett på det vi ville uten å stå i kø. Sånn rent bortsett fra at koala-utstillingen var stengt og vi gikk glipp av pingvin-paraden da.  Det jeg hadde aller mest lyst til å se. Vi fikk imidlertid sett mye annet, og Edgar var som en eneste stor sol (skjønt, han kunne nok sett en due eller en hund og vært like fornøyd da...)

Skilt til skrekk og advarsel. Ikke gjør deg selv en bjørnetjeneste og len deg for langt utover kanten...

Helt til slutt så tok vi en titt på flamingoene...

...før jeg rett og slett måtte sette foten ned og si at nå var det nok og vi måtte gå!

Det ble jo en tur innom shoppen selvsagt, uten av vi kjøpte med oss noen zoovenirer. De hadde ingen frosk, så da ble det ikke noen handel heller. På den andre siden har vi vel kanskje nok frosker hjemme. To minutter etter at vi hadde gått ut så sov Edgar, så tydeligvis at det var mange inntrykk å fordøye.

Apropos fordøyelse: ingen spesielt minneverdige måltider i dag, sånn rent bortsett fra at Edgar bestilte fra barnemenyen for aller første gang i dag, han har tidligere bare fått mat fra oss. Ikke at han nødvendigvis spiste så veldig mye mer når han fikk sin egen rett, og ikke var den så spennende heller (toast) men det er jo en merkedag likevel!

Botanikk, takk!

Lørdag og dag tre i Edinburgh begynte som den foregående, med relativt vanlige morgenrutiner: Dusj, instant coffee, sandwich i trekantpakke fra supermarkedet og intens googling for å finne ut hva vi skulle gjøre i dag. Vi har nemlig ikke planlagt så nøye hva vi skal finne på mens vi er her, men lever etter veien blir til mens man går den. Eller noe sånt. Og i dag skulle veien føre oss til Royal Botanic Garden. Vi hadde til og med funnet en litt koselig rute dit. Eneste problemet var at det var bratte trapper for å komme ned på stien.

Så da tok LC saken i egne hender. 

Og vel nede hersket det virkelig idyll i ca 200 meter. 

For akkurat mens vi hadde det som koseligst, rundt neste sving, så møtte vi en bom hvor det stod Path Closed, og vi ble omdirigert.

Heldigvis ble det ikke store omveien før vi var på rett rute igjen.

 Og det er virkelig mye fint å se på langs sti og vei her i Edinburgh!

Hadde dette bildet ligget på Facebook hadde jeg lika det 100 ganger. Minst! Dessverre gjorde det ikke det, og det var tydelig blant de fleste hundeeierne vi så...

Vi kom oss omsider frem til botanisk hage også, og  det var et vakkert skue!

 Noen var riktignok mer imponert enn andre over blomstene vi fant.

Edgar var mer sånn passe interessert i blomster.

Han er som regel mer interessert i mat. En egenskap han har arvet etter sin mor. Så da bestemte vi oss for at det var på tide med lunch; i botanisk have sin egen cafe. Dessverre ble det ikke den gleden vi hadde håpet på. Det begynte med at når jeg tok av meg jakka, så oppdaget jeg at kjolen jeg hadde på hadde snurret seg rundt og opp, sånn at jeg stod i bare strømpa foran en full cafe med kjolen sirlig rundt livet. Samtidig som jeg skulle dra ned den skulle jeg også holde Edgar, mens LC fant en stol til han. Diskresjon har jo aldri vært min sterkeste side, ikke denne gangen heller. Fikk dekket til rompa etterhvert.

Så kom maten og vinen på bordet, og du vet den følelsen du får når du har valgt mellom to alternativer og tror du har valgt det rette.  Og det ser riktig så lekkert ut, iskald duggfrisk hvitvin, grillede grønnsaker og halloumi. Men ikke la skinnet bedra:

Jeg var egentlig solgt da jeg så halloumi på menyen. Det jeg dessverre hadde glemt var at jeg ikke er noe særlig glad i grillede grønnsaker, spesielt ikke når de er slamsete som her, hallomien var på størrelse med et viskelær og foccaciaen var tørr. Vinen var forsåvidt også tørr og leskende, men det var stort sett alt. Jeg var rimelig gretten da vi gikk ut derfra.

Men man klarer heldigvis ikke være gretten særlig lenge i selskap med denne karen, som så "gakk-gakk" i levende live for første gang i dag. De var ikke spesielt redde, så tydeligvis at vi ikke var de første som har sett de ducke opp!

Selv om det ikke ble strandferie på oss, så ble det iallefall palmer!














Det ble en tur innom House of Fraser på vei hjem, men det var en trist unnskyldning for en av mine favorittbutikker; de hadde ingenting av interesse. Det var relativt skuffende, all den tid jeg donerte tre kjoler til Fretex rett før vi dro slik at jeg kunne investere i tre nye; så langt mangler jeg to tredjedeler.
Siden Edgar ikke hadde sovet noe siden et stykke før lunch tok vi et par timers siesta på hotellet før middag. Det er et litt annet tempo med barn på ferie, sier hun som også benyttet anledningen til å hvile øynene litt.

Heldigvis skulle middagen vise seg å være en god del bedre enn lunchen. Vi fant oss en gastropub, det har gang etter gang vist seg å være et veldig bra alternativ. Fountain het det, og lå like ved hotellet vårt. De hadde mørkt øll og lammeskank, hva mer kan et hjerte begjære? Jo, en stor kasse full av leker for barn, sånn at også de minste skulle føle seg velkommen.

 Det var en kar der da, som satt på en høy stol, drakk med begge hender, snudde seg etter alle damer som gikk forbi mens han gliste bredt og ropte hei-hei etter dem. Jada, denne slibrige fyren var selvsagt ingen ringere enn min sønn. Han har sin stil, for å si det sånn!  Hadde han vært litt eldre enn 13 måneder hadde han vel blitt anklaget for upassende oppførsel.

Etter middag ble det en tur innom Saintsburys for å kjøpe essensielle ting til kvelden (les: sjokoladefondant) som vi koste oss med når Edgar var i seng. Nå vaskes det klær, for det er nemlig vaskemaskin på kjøkkenet her, og selv om jeg klager over uendelige mengder klesvask hjemme så er det nesten litt stas å prøve en ny vaskemaskin når man har anledning. Forstå det den som kan!

Helmaxx

Dette innlegget starter der det andre slapp, nemlig med dag to i Auld Reekie,  visstnok et kallenavn som kom fra gamle skorsteinspiper som spredde tjukk røyk over byen. Nesten det samme som skjedde i går kveld utenfor hotellet vårt, det var nemlig masse action og tre brannbiler i gata.

Her representert ved en av dem.

Kan forøvring ikke skryte på oss å ha fått "a room with a view" denne gangen her, da vinduet vender ned mot gata og rett inn i en annen bygning. Edgar ser ikke ut til å bry seg, men nyter utsikten likevel.

Men hvis vi går ut av rommet derimot, hvilket vi gjorde kort tid etter forrige innlegg var publisert, da får vi utsikt i monn. For er det noe Edinburgh har å by på, så er det flotte bygninger rundt hvert gatehjørne.  Vi hadde et mål for dagen, hvilket var å besøke en av byens to TK Maxx, en slags outlet-butikk jeg oppdaget da jeg bodde i Amerika som har billigesalg på alle slags merkevarer fra tidligere sesonger.  Litt utenfor sentrum, ca fire kilometer unna, men vi liker jo å gå og dessuten skulle Edgar sove, så da var det bare å legge i vei.

Edinburgh er kjent for slottet sitt, nærmere bestemt Edinburgh castle, så i dag tok vi det i nærmere øyesyn fra bakkenivå. Det ser jo riktig så majestetisk ut der det troner oppe på Castle Hill. Litt grått og regn i lufta var det, men det legger jo ikke noen demper på stemningen akkurat....

...bare se på dette henførte blikket!

 ...og dette storslåtte slottet.

Og disse bildene av slottet og annet i ymse positurer.

Ganske idylliske omgivelser var det uansett vær. Edgar sov i tre kvarter, da ble han vekket av en mann med sekkepipe. Greit nok at det er skotsk og alt det der, men det skjærer likevel ganske voldsomt i ørene, og jeg bryr meg nevneverdig lite i hva du har under kilten. Vi fikk ikke Edgar til å sove igjen, for han han først bestemt seg for at det er det som gjelder, så er det nettopp det som gjelder. Imidlertid fant vi fram til TK Maxx, men akkurat da jeg var som best inne mellom hyllene og skulle finne frem til de lekreste kreaturer, så begynte det å knirke i vogna. Og når jeg kjente etter, så knirket det litt i magen og. Det var tid for lunch!

Siden shopping stod for tur skulle vi egentlig finne noe kjapt og greit, og stakk nesa innenfor nærmeste pub. Og lengre kom vi ikke, for vi ble nemlig nektet adgang. Det er ganske lenge siden jeg har opplevd å bli avvist fra et etablissement på den måten, det må ha vært når jeg ikke hadde lovlig adgang, men så gjerne ville inn likevel. Og vi kan jo egentlig ikke argumentere på at Edgar er "underage",  og nok ikke hadde fått kjøpt noe i baren, men vi ble jo litt paff likevel.

Heldigvis var det plass i herberget litt lengre nede i gata, og der var det mye koseligere. The Mash Tun het det, og vi hadde stedet nesten for oss selv, hvilket både vi og de fraværende andre gjestene nok var glade for. 

Edgar nøt medbrakt, og vi koste oss med noe av det puben hadde å by på. Tørr britisk cider, blant annet. Og dagens lunch deal, som var sandwich og kaffe for fem pund. Nominasjonen til Mom of the Year-awarden ble trukket under måltidet, da avkommet fikk smake på pommes frites. Til mitt forsvar havnet mesteparten under bordet. Og det som skulle være et kjapt måltid, tok halvannen time. Men vi er jo på ferie og #nkvo, som ungdommen liker å si.

Etter maten var det max innsats på TK Maxx som gjaldt, og det var kjapt og greit levert med én kjole til mor og diverse antrekk til Edgar. Du veit at du har blitt mor når du bruker lengre tid i barneavdelingen enn i kjoledepartementet. Fundamentalt galt selvsagt, må prøve å rette opp i det når vi skal på den andre TK Maxx'en i Edinburgh (LC gleder seg allerede...)

Det var idyllisk utsikt på vei tilbake også, og på hjemveien sov faktisk Edgar helt til vi hadde parkert vogna ute i gangen på hotellet. Vi hadde egentlig ikke stort mere tid enn å snu i døra før vi måtte ut igjen for å spise middag. Dagene er kanskje litt kortere når man er på tur med barn, men desto mer hektiske!

Og som sagt så gjort, det stod mellom vietnamesisk og thai til middag. Valgets kval falt på vietnamesisk, men det skulle vise seg at der var det helt fullt, så vi gikk på thai i stedet. Da vi hadde klart å buksere oss gjennom døra og slått sammen vogna og flyttet på bordene sånn at vi skulle få plass til alt og fått menyene og spurte servitrisen om de hadde en barnestol til Edgar, hvilket vi egentlig var helt sikre på at de hadde, så....hadde de selvsagt ikke det. Da var gode råd dyre, for å spise middag med Edgar på fanget er egentlig som å sloss mot vindmøller.  Eller kanskje nesten som å spise middag med en vindmølle på fanget, som eskalerer i styrke og man fortvilet prøver å komme seg unna de fektende rotorbladene. Man kan ikke altså ikke vinne. Heldigvis var mor snarrådig og fant ut at vi bestiller take-out. Så da var det bare å pakke sammen og gå hjem igjen, med en velduftende pose i høyre hånd. Edgar viste seg igjen som sunnere i matveien enn sitt moderlige opphav, da han slafset i seg både broccoli og squash fra mor sin tallerken med stor vellyst (og mor fikk gjennoprettet noe av det vanry hun fikk på seg jfr pommes frites-lunchen). 

Som vanlig var Edgar ikke den enkleste å legge; det tok den tida det tar, det vil si litt mer enn det tok LC å gå på coop og kjøpe frokost, brus og snacks til oss. Og siden han for lengst har kommet tilbake med det nå, er det vel på tide å nyte det før det blir for seint! Følg med i morgen for nye muligheter og utfordringer i Edinburgh! :) 

Med Eddie til Edi

Sommerferien 2016 er i gang, og årets reisemål skulle velges ut omtrentlig på grunnlag følgende kriterier: Ikke for langt, ikke for dyrt, ikke for dårlige flytider. Tre ting på en gang, det er jo ikke mulig det, hvis man da ikke er et kinderegg, og veldig mange steder falt altså gjennom. Før vi fant ut at hey, Edinburgh scorer høyt på alle disse, og i tillegg har de mye bra øll der og AG sin favorittbutikk TK Maxx har hele tre filialer. Vi bestiller. Og som sagt så gjort, og nå sitter vi her!

Skjønt det var noen nervøse timer før leggetid i går og i morgentimene grunnet den truende flystreiken til SAS. Forhandlinger på overtid mange timer etter at meklingsfristen har gått ut lover sjelden godt. Edgar tok det hele med knusende ro, selvsagt.

Her er han på reisens tredje etappe, det vil si NSB sin rute R10 mot Lillehammer via Oslo Lufthavn Gardermoen.

Første etappe, fra Laura til Nathionalteateret gikk som smurt i vanlig stil: Mor triller vogn mens far drar på to kofferter og har en trillekoffert på ryggen. Andre etappe var det knyttet litt mer spenning til, grunnet tidligere hendelser, nemlig heisturen ned til sporet. Men det gikk heldigvis bra det også, vi slapp å bli sittende fast denne gangen.

Vel fremme på Gardermoen var det ingen nyheter om streiken, så vi fikk både sjekket inn og kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen og boardet flyet og til og med tatt av...og da turte vi å puste lettet ut, for da er det litt seint å dra fram streikevesten og stå utenfor cockpiten med plakater om pilotenes dårlige rettigheter (skjønt, i streikekåte Norge kan man aldri vite).

Flyturen tok knappe to timer og gikk relativt greit; ingen soving på familiens yngstemann, litt ufrivillig blotting på familiens eneste kvinnelige medlem og ellers ikke noe spesielt å skrive hjem om. Vi tok flybussen til sentrum, kjapt og billig alternativ. Edgar sov i vogna frem til hotellet, hvor vi ikke fikk sjekke inn før klokka tre, men vi kunne sette fra oss bagasjen i et skap for tre pund og så skulle resepsjonisten vise oss veien til sentrum på et kart. Da det var et par timer igjen til klokka var tre hadde vi ikke så mange alternativer, så vi klarte å stappe omtrent all bagasjen inn i et litt for lite skap og gikk for å spise lunch - på The beer kitchen of Innis and Gunn

Vi voksne fikk vår første øll i Edinburgh og var veldig blide, Edgar var ikke like blid, sikkert fordi han bare hadde vann, men han drakk med begge hender for det.

Etter en kraftig lunch kunne vi endelig sjekke inn; vi bor på Staycity som et et leilighetshotell vi har bodd på i Dublin tidligere. Veldig greit med eget soverom på kveldene når ungen har lagt seg sånn at vi voksne kan slappe av om kvelden uten å slappe av i total stillhet, og ha kjøkken så vi kan spise frokost og slikt hjemme. Edinburghutgaven av Staycity var litt mindre enn i Dublin, men litt freshere og nyoppusset, så det går sånn ca opp i opp. Og det er tilsynelatebde stabilt internett her (bank i bordet!) så vi er fornøyd så langt.

Det ble et par timers avslapping på rommet før vi tuslet en liten tur ut, Edgar sov i vogna og vi gikk egentlig bare rundt uten mål og mening og tok inn første inntrykkene av Edinburgh. Fornøyd med det vi har sett så langt. F.eks hvis man ser inn et smug, så ser man plutselig et slott.

Etterpå var det tid for middag til tross for at vi egentlig var mette fra middag, så vi stakk egentlig innom den første og beste italienske vi fant. Betjeningen var sur men maten var nå grei nok, og Edgar fikk nesten alle ertene fra pastaen til mamma som hun ikke ville ha. Greit med altetende barn når mammaen ikke er det!

Hjemme igjen så sovna både mor og barn under legging av sistnevnde, så det var egentlig bare å snuble i seng. Dessverre så sov ingen av oss like bra som den første halvtimen, men det er jo ikke noe nytt sånn sett. Og nå er vi sånn rimelig våkne, fått både frokost og kaffe, og klar for den første hele dagen i Skottlands nest største by!

Ukeslutt X

To ukeslutt i løpet av en uke. Det er rimelig rebelsk. Lett å være rebell i 4.etasje-leiligheten sin, fårn si! (og så veit man har blitt voksen når dette er måten man gjør opprør på en lørdagskveld!)

Ukas hotteste

Alle som befinner seg på det sentrale østland veit at det varmt i det siste, så det trenger jeg strengt tatt ikke skrive noe om. Men 27 grader på soverommet er i overkant altså. Stakkars Edgar er enig.Trøster meg med at det neppe vil vare, og når det er tosifret antall minusgrader utenfor så kommer jeg garantert til å savne det.

Ukas sprekker i fasaden

Murgulv på Ullevål 1 - LG Nexus 5x 0.  Sjelden har vel så mange ukvemsord kommet ut av min munn da jeg kunne plukke opp en litt mindre plettfri mobil enn den jeg holdt i hendene bare sekunder seinere. Enda mere banning ble det da jeg fant ut at glasset er bestillingsvare med forventet levering på en 2-3 og det koster 1300 å fikse. Det skal tydeligvis koste å være klønete.

Ukas let them eat cake

Edgar og jeg var på cafe med en venninne og Edgar kjørte stil som vanlig. Tror han klarte å sjarmere servitrisen iallefall, for i det vi skulle gå ba hun oss komme inn for da skulle vi få noe godt. Og sannelig fikk vi det. Kunne velge fritt fra øverste hylle av bakevarende de ikke hadde solgt den dagen. Jeg var kledelig beskjeden og ba om en croissant og en wienerkringle, og ja, det fikk vi - i tillegg til skolebrød, boller, kanelsnurrer - en hel pose full. Kjekt å ha i frysern og enda kjekkere å ta det opp av frysern!

Ukas sniktitt

Det er LC som har tatt dette bildet. Vet ikke om han egentlig fulgte med på Edgar, eller på de bikinikledte damene på høyrekanten. Jeg tipper begge deler ;)

Ukas tilbakeblikk

Fem år siden allerede vi var i Yosemite og oppdaget campinglivets gleder. De vante camperne vi dro sammen med reiste hjem på grunn av regn, mens vi holdt ut, klatret som noen fjellgeiter oppover berget, spiste frysetørret mac and cheese rett fra posen og drakk rødvin. 

Ukas vits:

- Hvem er Norges fremste leverandør av selskapsmat?

- Cate E. Ringen