Ettårig master

Jeg brukte to år på å fullføre min utdannings-master, men den lille masteren jeg har i hus har helt klart vært sjef fra dag én...

...og da så han sånn ut. Et av de aller første bildene som ble tatt den søndagen i fjor.

Edgar het han, og veide 2.3 kilo da han ble født. Et av mine mange mottoer fra den tiden var at de fineste presangene kommer i de små eskene. Hvilket jeg holder fast ved den dag i dag. Jeg kunne nok også sagt at "liten tue kan velte stort lass" og mene det på samme måte.

Ser vi tilbake på det året som fulgte etter den aprilettermiddagen, så er det mye å fortelle. Det har nok vært det klart vært det mest følelsesladete året jeg har vært med på å oppleve.  Det året som har vært mer annerledes enn noe annet år.

 Det er forsåvidt også mye som ikke kan sies om år null. Har det vært det beste året i livet? Nei, det har det ikke, for selv om det har vært veldig mye bra, så har det vært mange tårer og tunge stunder også. Har det vært det mest innholdsrike året i livet? Heller ikke det, for strengt tatt gjør man ikke så fryktelig mye det første året med barn. Bortsett fra å forandre seg, og å se hele livet forandre seg.  Jeg trodde riktig nok ikke at jeg kom til å bli den typen som stirret henført på barnet mitt mens jeg sukket ømt, og det har jeg ikke blitt heller (iallefall ikke i veldig stor grad)  men jeg har blitt ganske mye annet. Og jeg har lært veldig mye om meg selv.

For ikke å snakke om hovedpersonen og hans metamorfose, som har vokst seg fra å være en liten ubrukelig bylt som bare lå der, og ikke en gang kunne spise selv, til å bli en kvikk og rask krabat på ett år.  Han er fremdeles ikke så god til å spise selv, for det havner riktignok mer på gulvet enn inn i munnen (og du verden hvor mye farge blåbærsyltetøy setter over alt!). Men han er god til ganske mye annet. Til å holde fast i noen små kremtuber som om det gjaldt livet, samtidig som han ikke legger to fingre i mellom for å slippe de ned bak sofaen, med påfølgende drama. Han er veldig flink til å si fra at det er uakseptabelt å bli plassert i lekegrinda, og til å snu seg rundt på stellebordet når man fortvilt prøver å bytte bleie. Og ingen er vel så flink som han til å trøste. For det nytter nemlig ikke å være sur og lei når man har en smilende Edgar rundt seg!

Og nå har han altså blitt ett år. 366 dager. Heldigvis for Edgar sin del trenger han ikke vente like mange dager på sin neste bursdag. Antageligvis setter han litt mer pris på sin neste fødselsdag, denne gikk ham helt hus forbi. Til tross for at det ble både gaver og (panne)kake.

Pappa måtte hjelpe litt til med oppakningen (legg også merke til tidligere nevnte tube tett knuget i høyre hånd!)

Nå sover den lille helten og lader opp til en aktiv natt (og mor kan i tillegg til å feire sin ettårige sønn, også feire et litt mer selsomt jubileum, nærmere bestemt ett år uten nevneverdig søvn).