De sa det var verst for mor

“Det er verst for mor”. At både graviditet, fødsel og barseltid stort sett er det, kan jeg si meg enig i. Og, som alle liker å fortelle meg,  så skal visstnok også barnehagestart vært rimelig verst for mammaer.. Eller, som det gjerne også kalles: bhg-start. Og når jeg selv skulle finne ut om jeg også kunne krysse av institusjonering av småbarn på den famøse “verst for mor”-lista var det iallefall helt sikkert at jeg ikke skulle bli en av de foreldrene som snakker i forkortelser. De som snakker om bhg som om det var det mest naturlige i verden. En slags teit kode, uigjenkjennelig for oss som ikke har barn i barnehagen, slik vi vanlig dødelige selvfølgelig skriver det, nokså korrekt, som. 

Inn i det ukjente.

Som alt annet som veldig lenge synes langt unna, men som kommer altfor fort, var barnehage bare en ullen fremtidsvisjon. Og siden jeg overhodet ikke følte meg klar for å sende noe barn i barnehage; aller minst Edgar,  så tenkte jeg jo: Er det så ille å være hjemmeværende egentlig, penger spart på barnehageinnkjøpslista som er så lang som et vondt år er penger tjent på kontantstøtte. Å fortsette å være hjemmemamma med noen flere studiepoeng i Aktiv Cafesitting  og nettshopping for viderekomne var slett ikke den verste fremtidsplanen. Som Oslo-borger føltes det dessuten også usikkert om vi i det hele tatt kom til å få noe barnehageplass, og iallefall ikke i egen bydel. Å vinne i barnehagelotteriet virket omtrent som å vinne i lotto; men jeg la nå i det minste inn ett lodd eller fem, og fjerdeplassen på søkerlista ble et faktum. Jeg følte jeg trengte både gratulasjoner og kondolanser. 

Hele resten av sommeren virket det så lenge til. Det var så lenge til at jeg nesten glemte det,  eller kanskje nesten fortrengte det. Og til og med faktisk også tenkte at det kanskje ikke var blir aller verst, for jeg er rimelig tøff på avstand. Realiteten hentet meg dog igjen gang på gang, som når alle som når vi snakket om det forestående, minnet meg på at “de er verst for mor”.  Takk, det vet jeg veldig godt! Hovedpersonen selv var jo lykkelig uvitende om det hele og kunne jo ikke grue seg til noe han ikke visste hva var. Noe som var en relativt dårlig trøst, for jo mer jeg tenkte over at han ikke visste noe om hva barnehage var, og enda mindre om hva det ulne bhg, var så ble jeg enda mer mismodig. Så mismodig at jeg fint kunne mistet nattesøvnen over det, hadde den ikke allerede vært borte for lengst. “De har såå godt av det” sa de også, og jeg bare “hahaha ja, jeg har kjempegodt at det jeg og”  med begge langfingrene godt krysset over pekefingeren bak ryggen. For om jeg hadde så godt av det visste jeg ikke, og klar, det var jeg definitivt ikke. Heldigvis var det enda lenge til enda. Og sånn gikk no dagan, helt til de med ett begynte de å gå veldig fort.

Vi ler kanskje her, men det indre er i opprør. Dagen har kommet.

Den norske sommeren hadde regnet bort som vanlig, den 8.8 var intet unntak. Første dagen i barnehagen. Denne dagen som han allerede har glemt, men som jeg kommer til å huske for resten av livet. Og det gikk vel akkurat så bra som det kunne gå:  Barnehagegutten var høyt og lavt og prøvde ut både sykkel og sklie mens hun de sa det kom til å være verst for stod ganske tafatt og bisk rett opp og ned langs veggen og så ut som hun hadde sovet med rå løk under puta. Og ikke minst så var hun kritisk. Kritisk til den informasjonen vi fikk; kritisk til den informasjonen jeg mener vi burde ha fått; kritisk til hvordan vi ble møtt, kritisk til hvordan vi ikke ble møtt. Kritisk til hvordan barnehagen så ut, kritisk til hvordan de i barnehagen så ut.  Dog ikke uten et aldri så lite snev av selvinnsikt og en tanke om at uansett hva jeg hadde sett, hørt og opplevd så kunne barnehagen ikke vinne: De skulle overta hovedansvaret på dagtid for ungen min - det skal være rimelig usannsynlig bra for at det skal være i nærheten av å være akseptabelt.

Jeg roet meg om kvelden og tankene hadde gått fra a) jeg blir hjemme et år til, det er uaktuelt at han skal gå i barnehagen via b) vi skal i det minste søke om å bytte barnehage, det er uaktuelt at han skal gå i den barnehagen til c) vi får gi dem en sjanse til og det er tross alt andreinntrykket som er viktigst. Og dag to gikk heldigvis bedre. Det var definitivt fremdeles verst for  meg; ikke bare det at han skulle passes av noen andre, men det at han tilsynelatende tok så lett på det, han kunne jo kostet på seg en liten tåre for syns skyld? Men neida:  Da vi skulle prøve å gå fra for første gang så hadde han knapt nok tid til å si farvel, så opptatt var han av å leke og ha det gøy. En strike for mammastoltheten, men like fullt en stor seier.

Heldigvis har han en trygg hånd å holde i, sandkasse og små kamerater og leke i.

Og nå har det gått to uker og det ekstraordinære blir mer og mer hverdagslig. Skjønt, skal jeg være helt ærlig så har det ikke helt helt vanlig enda.  Hverdagen jeg kjente til var jo at Edgar var sammen med oss og jeg hadde full innsikt i hans gjøren og laden. Istedet kjenner jeg den litt nagende følelsen av at barnet ditt glipper ut av hendene dine som en neve med sand; som den leken vi lekte som barn: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen. Fra en fullastet neve til mindre og mindre sand igjen jo flere ganger hånda ristes. Den følelsen er der enda. Det skal imidlertid vise seg at Edgar gir tilbake i monn, all den tid han trives veldig godt i sandkassa, noe både bleier og hårfeste kan bevitne!

Men: Det går heldigvis veldig bra med Edgar i barnehagen. De små smakebitene jeg får se og høre vitner om at han har kommet seg godt til rette og fått seg mange nye venner blant både store og små. Det er lite gråt og mange smil. Han møtes av mange utstrakte små armer som vil klemme når han kommer. De flotte, hardtarbeidende voksenpersonene har en tålmodighet jeg bare kan drømme om når det kommer til å sitte på gulvet og bli matet med plastleker eller bli tafset på av barnehender som nettopp har knuget en skive med leverpostei.  Selv om en liten del av stoltheten min finner det litt hardt å svelge at det er få rop etter mamma og ikke veldig store gjensynsbrøl når jeg kommer for å hente heller, så forteller hjertet og hjernen min meg at det motsatte tross alt ville vært forferdelig. Han er heldig. Vi er heldige. Og ja, enda så langt det sitter inne; jeg er enig nå.  Han har godt av det. Jeg kan også si med litt mer overbevisning at jeg har godt av det jeg og. Både  på grunn av og på tross av at det fremdeles er verst for mor. 

PS: Jeg har forresten hatt en bratt læringskurve. Bare se så flink jeg har blitt til å snakke i koder! Er nesten litt stolt: