Inn med morsmelka

Jeg omtaler (begynte å skrive "am-taler", omtrent som å understreke et poeng) meg selv som "en gæren amme-dame"; litt spøkefullt selvsagt, men ingen spøk uten alvor. For amming er viktig for meg, jeg kunne helt sikkert skrevet en hel bok, men jeg skal i denne omgang nøye meg med et innegg, det første som tobarnsmamma (hei igjen, bloggen!) i anledning World Breastfeeding Week.

En solskinnshistorie om amming?

Som nevnt ovenfor veit altså de som kjenner meg godt, at jeg er en "laktavist" . Jeg fremsnakker amming i enhver situasjon, og at jeg ammet min eldste sønn til han har over tre år og sluttet selv er noe jeg er stolt av og gjerne forteller i muntert lag.
Men de færreste vet kanskje at selv om Edgar fikk pupp til han var eldre enn gjennomsnittsammebarnet, så var amming slettes ikke enkelt å få til i starten Edgars historie  er beskrevet her: http://naarnetteneblirlange.blogspot.com/2016/04/suge-av-eget-bryst.html  så der kan spesielt interesserte lese og jeg skal derfor ikke gjenta så mye av det som står der.

Hvorfor jeg ikke har snakket så mye om at amming har vært vanskelig, tror jeg rett og slett bunner ut i at jeg syns det har vært veldig trist, jeg vært skamfull og flau rett og slett. At jeg ikke bare kunne legge til barnet mitt og amme i vei, som det er meningen av man skal. Amming er jo så naturlig, kvinner er født til dette! Men det har vist seg å være alt annet enn lett. Jeg tenkte jeg beundret de som fullammet barna sine uten et eneste problem.  Jeg ser fremdeles opp til disse, men etter hvert som tiden går har jeg også fått en dyp respekt og beundring for de som prøver og strever og gråter og syns amming er jævlig og som aller mest har lyst til å gi opp. Denne hisistorien er dedisert til alle som har ammet og kjent på kroppen hvordan noe som skal være så enkelt kan være så vanskelig. Jeg veit nemlig akkuret hvordan du har det.

Etter den lengste uka i livet kom lille Konrad til verden med sugekopp tidlig den andre lørdagen i januar. Etter å visstnok ha ropt så høyt at det ljomet utover hele Føde A: "Yes! Jeg klarte det"  og undersøkt selv hvilket kjønn den relativt gjennomsnittlig store bylten hadde,  så var det tid for den store ildprøven, det som på engelsk kalles "the first latch" - den aller første ammingen. Jeg hadde ammefrustrasjonen med storebror friskt i minne og var dermed ekstremt spent. Det store målet var å denne gangen klare å fullamme i seks måneder, som jeg aldri klarte med Edgar. Og under over alle undere: han sugde seg fast som en igle. Så godt sugde han seg fast, at etterriene fikk meg til å tro at det kanskje var tvillinger der inne, og at jeg måtte lirke ut puppen etter halvannen time fordi jeg trodde den kanskje kom til å bli gnaget av.  Jeg husker jeg var så lettet, høy på alle de rusmidlene kroppen kan produsere og tenkte at whoho - I'm a lean mean breastfeeding machine. Eller noe sånt. Forresten - stryk lean. Bolledeigmagen fortalte en annen sannhet.

Et av de første bildene av oss sammen. Helt fersk baby - og helt fersk og lykkelig tobarnsmor

Senere samme dag, litt innimellom overflytting til barselhotell og brødskive med salami (eller salami med brødskive kan man vel heller si - sjelden har noe smakt så godt!) og det første møte mellom store- og lillebror så prøvde vi å amme igjen. Men nå gikk det ikke så bra. Han var mesteparten av tiden ikke interessert, og hvis han gjorde et halvhjertet forsøkt så klarte han ikke lage vakuum. Men erfaring tilsa at de ofte ikke er sultne det første døgnet,  nok vondt i hodet etter sugekoppforløsning; han er kvalm etter å ha svelget fostervann og så videre Jeg presset ut noen dråper råmelk innimellom og ga på skje og tenkte ellers ikke så mye over det. Litt mer stusset jeg dagen etter da vi fremdeles ikke fikk det ti.  Men da jeg luftet mine bekymringer og ytret ønske om å besøke ammepol fikk jeg beskjed, nokså bryskt, fra en bisk jordmor på barselhotellet, at det var ikke et tilbud til sånne som meg, som hadde ammet før. Jeg lurte på omdet kanskje kunne være stramt tungebånd, men barnelege utelukket dette på nyfødtkontrollen og jeg tenkte i mitt stille sinn at det ordner seg nok når vi kommer hjem. Så vi dro hjem for å starte livet som en familie på fire og jeg dro på apoteket for å kjøpe meg en post partum partypack: Sheriproct, Naproxen, Paracet, Purelan og ammeskjold.

Men det ordnet seg jo ikke hjemme heller. Da helsesykepleier kom på hjemmebesøk etter noen dager veide lille K det samme som han gjorde da vi reiste fra Ullevål en drøy uke i forveien. Å se de tallene på vekta... Jeg hadde gruet meg til veiing på grunn av alt maset med førstemann, og nå kom alt tilbake med renter. Ustabil barselkvinne som jeg var allerede - det er ikke uten grunn at ordet hysteri er et gammelt gresk ord for livmor.  Jeg knakk fullstendig sammen. Kroppen min klarte ikke å livnære babyen min denne gangen heller. Jeg var ubrukelig.

Men det nytter ikke å gråte over spilt melk (med mindre man har sølt ut en full flaske med nypumpet morsmelk: da kan man ligge i krampegråt med god samvittighet).  Og det er akkurat pumping som var løsningen: Melkeproduksjonen måtte opp, og jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Jeg fant fram den trofaste Medela Freestyle som hadde fulgt meg gjennom tykt og tynt en gang før og satte alle kluter til. Pumpe 8 ganger om sagen, hver tredje time, døgnet rundt. Samtidig som K skulle øve seg på å amme så mye som mulig, og få det jeg hadde pumpet ut etter hver amming, helst med kopp eller sprøyte for å unngå sugeforvirring og jeg skulle også prøve å sove,og spise, og være mamma til to fine gutter, med hver sine behov. Og ikke minst:  vi skulle på jevnlige vektkontroller på helsestasjonen, så ofte som 2 ganger i uka. Jeg hadde hjertet i halsen hver gang.

Greit å benytte enhver anledning til å lette på trykket!

Men vekta gikk jo ikke opp som helsesykepleier mente den skulle. Man Googler mye når man sitter oppe om natta og pumper og selv om barnelegen på sykehuset sa at tungebåndet var fint, så ville jeg ikke slå meg til ro med dette. Jeg fikk helsestasjonslegen tok en titt, og mente at ja, dette var en henvisning verdig. Men ventetiden var lang, og hos den beste offentlige i Oslo visstnok flere måneder. Vi fikk derfor en time til et annet senter først, som hverken (hold pusten): Norsk støttegruppe for stramt leppe- og tungebånd eller legelisten.no var spesielt fornøyd med.

Klippet gikk fort og greit, men det var liksom det - det ble jo ikke noe bedring. Så da var det bare å vente til vi fikk time der de visstnok hadde mer peiling på tungebånd. Amming var fremdeles en stor arbeidsøkt store deler av tida. Ofte så sovnet han, og måtte forsøke å stimuleres til å holde seg våken. Ellers så slapp han taket hele tiden og måtte dytte inn puppen gang på gang. Samtidig skulle jeg også pumpe, og for å spare tid pumpet jeg ene puppen mens han ammet på den andre. Så da var det å forsøke å hindre sprellende bein å sparke med flaska med den ene hånda, og holde puppen inne i munnen med den andre. I mange timer daglig. Takk for sofavennlig kropp og Netflix sier jeg bare!

 Det var flere som fortalte meg at det var lov å gi seg og at flaske ikke var nederlag, og det sies jo at det blir folk av de som vokser opp på morsmelkerstatning også (er dog ikke sikker på at det stemmer i alle tilfeller, all den tid jeg var flaskebarn selv) Og for meg var ikke å gi opp noe alternativ. Til sammenligning gir man vel heller ikke et busskort som motivasjon til noen som nettopp har strøket på førerprøven.  Jeg hadde et stort mål om å fullamme til 6 måneder, og jeg skulle iallefall ikke gi meg før jeg hadde gjort alt det jeg kunne for å få det til.

Tid for tungebåndsklipp #2 var kommet, og denne gangen var det en helt annet historie. Spesialist mente at tungebåndet definitivt var stramt, og på en måte var det en lettelse, da vi fant iallefall en sannsynlig årsak til ammeproblemene. Tungen ble klippet igjen, Ungen gråt, jeg gråt og han nektet å ta puppen etter klippet.  Vi gråt begge to enda mer og jeg tenkte at nå har jeg virkelig ødelagt absolutt alt.  Det er ikke i den situasjonen du har mest lyst til til å høre "stakkars, det er ikke greit å være liten og sulten" i apotekkøen når ungen hyler og du kjøper smertestillende til ham (jeg hadde vel snarere aller mest lyst til å stappe nevnte stikkpiller hardt og brutalt opp der sola aldri skinner hos den som sa det). Forsåvidt har man vel egentlig aldri lyst til å få sånne kommentarer fra tilfeldig forbipasserende!

Etterhvert kom Konrad på bedre tanker og sugde seg fast igjen til både glede og fortvilelse. For om jeg aldri hadde vært særlig preget av sårhet, var historien en annen nå. Hvert sugetak føltes som om noen prøvde å dra brystvorten frem og tilbake på et osterivjern. Men aldri så galt at det ikke var godt for noe - da visste jeg iallefall hvor blodet som ungen min sprutgulpet opp kom fra. En liten hevn for de tøyeøvelsene av tunge vi måtte gjennomføre 6 ganger i døgnet.

Konrad ble flinkere til å die etter tungebåndsklippet, og jeg kuttet gradvis ut pumpeøktene. Vektoppgangen fortsatte også, sakte, men sikkert. Konrad vaket rundt den nederste percentilen,  som han forøvrig hadde gjort lenge Men å følge sin kurve er visst ikke bra nok, selv om han var blid og fornøyd, vokste både i lengde og rundt hodet og i .  Vektoppgang var alltid et tema Han var snart fire måneder, og vi skulle snakke om innførsel av fast føde på neste kontroll hos helsestasjonen. Jeg hadde forberedt tidenes forsvarstale, godt backet av ammehjelper og kiropraktor med erfaring innen tungebåndsklipp; og noen ganger spiller nok skjebnen større rolle enn vi tror: For vår vanlige helsesykepleier var borte, og vikaren sa, uten at jeg trengte å si så mye i det hele tatt, at Konrad klarte seg fint på bare amming og at vi kunne fortsette med det så lenge han hadde det fint. Så da ble det visst sånn (det hadde det nok blitt uansett, men det er veldig greit å handle i samråd med fagfolk)


Dagen før 6 månedersdagen var vi på kontroll hos barnelege og hun spurte hva han spiste, Jeg sa som sant var at vi fullammet, men skyndtet meg å si at vi skal begynne med fast føde i morra. Å da få høre at sa at det var kjempefint at vi hadde fulgt anbefalingene om fullamming i seks måneder og at vi hadde gjort en super jobb som foreldre - det finnes vel ikke ord som kan beskrive de følelsene jeg hadde akkurat da.  Jeg svevde ut av det legekontoret i en sky av oxytocin!

Vi klarte det altså sammen - fullamming i et halvt år, i tråd med hva det både hjernen, hjertet og helsedirektoratet fortalte meg at vi skulle gjøre.  Det er selvsagt ingen som kommer til å nevne i konfirmasjonstalen at Konrad var fullammet i et halvt år, eller spørre ham på et jobbintervju om han har fått morsmelkerstatning noen gang. Det er jo egentlig ingen som bryr seg. Bare jeg som brydde meg veldig dette halve året.

Konrad har begynt med fast føde nå, og han putter alt han kommer over i munnen. Han følger fremdeles sin kurve på 3 percentilen for vekt, og er genetisk sett fremdeles lik av vekst som sin bror og sin far. Vi klarte delmålet om seks måneders fullamming og det blir spennende å se hvor ammereisen tar oss - vi har jo egentlig bare begynt.   Å amme har betydd hardt arbeid, mye blod, svette og tårer og å ofre andre ting. Alikevel - jeg hadde gjort det samme om igjen om jeg måtte. Fordi jeg har også fått og får så mye igjen. Det båndet jeg deler med Konrad under en god ammestund er egentlig ubeskrivelig!

Jeg begynte denne posten med å dedisere den til alle mødre som har slitt med amming. Og jeg mener ikke å si at jeg har gjort noe bedre eller dårligere enn noen andre mødre som valgte likt eller annerledes enn meg. Vi gjør det som er best for vårt barn. Så da vil jeg bare avslutte med å si, før jeg skriver meg helt bort:  Alle mammaer der ute, som mater barna sine enten med pupp, flaske eller begge:  You are the real mvp's!

Alle disse dagene som kom og gikk

Bloggåret 2018 var magert - det har nemlig ikke kommet et eneste innlegg! Men oppsummeringer er i vinden for tiden- søndag kveld skilter NRK med "Væråret 2018" og lørdagsunderholdningen vi koste oss med var Sportsåret.  Så da kan jo ikke jeg være noe dårligere, og slår til med min versjon av året som gikk. Til glede og underholdning (?) for både nye og gamle lesere, kanskje aller mest meg selv:

Januar

Etter en koselig nyttårsfeiring med gode venner og følelsen av å være en friskus med årets første trening allerede 1.januar kom hverdagen ganske brått. Med snø. Mye snø. Mer snø. Mest snø på mange år! Winter was coming for å si det sånn. Den kom også med utredning for sekundær infertilitet (det vil si en diagnose for oss som har klart å produsere minst ett barn, før fabrikken stoppet litt opp). Heldigvis hadde vi også tid til andre hobbier, som møte i hobbyklubben, og jeg feiret bursdag som seg hør og bør med børjer og øll. Nytt år betyr også nye planleggingsdager i barnehagen, som i vår verden betyr hyttetur. Det inkluderte, men begrenset seg ikke, til: verdens korteste skitur (avkommet ligner på sin mor når det gjelder å ha ski på beina og ville aller helst at pappa skulle bære ham i løypa). 

Hvem han ligner på når det gjelder husarbeid: begge eller ingen (vi er alle like lite glad i den slags aktivitet)

Februar

Årets korteste måned virker ikke så kort under tidenes lengste vinter; vi dro fra mye snø i Oslo til enda mer snø på hytta. Sinnsyke i gjerningsøyeblikket sikkert, men  i det minste var det litt morro å kunne poste på Instagram at man hadde gått rett fra bakken og opp på hyttetaket på truger. Får ikke mere morro enn man lager selv, si!To lyspunkt i februar er Valentine's Day og morsdag, som selvfølgelig ble behørig feiret etter strenge krav fra undertegnede. 

Nærmeste jeg kommer risikosport: å gå inn i bygninger med disse isbjelkende hengende over inngangen.

Mars

Mars startet også med feiring, nærmere bestemt bursdagen til husets herre og kjæresteparets 16-års dag. Tida flyr i godt selskap! Den ene av jubilantene fløy av gårde i Østerled og forlot kvinner og barn hjemme, men heldigvis etter vi hadde nytt en femretters middag med vinpakke (og uten barn - begge deler er nemlig sjelden vare). Gressenketilværelsen var heldigvis kortvarig, og ble fort glemt da LC kom tilbake from Russia with love - og laksepotetgull i bagasjen. Tradisjonen tro ble det også hyttepåske med skitur i Birkebeinerløypa, og vi beviste hvor spontane vi kan være bare vi får tenkt oss om littegrann, og bestilte oss tur til New York et par uker senere. 

Skitur er bra - pause er best. 

April

Livets første kinotur ble gjennomført for Edgar, ikke uten panikk for at mamma skulle sitte av med alt popcornet (reell frykt med andre ord). Få dager seinere satt vi på et fly over Atlanteren og skulle legge New York for våre føtter.  LC måtte jobbe, mens andre hadde ferie, ikke ulikt hvordan tilværelsen var da vi bodde i California noen år tilbake. Vi fikk noen dager sammen alle tre også, og gleden var stor over å oppleve live baseball igjen. Apropos baseball, det er tydeligvis flere Yankees-fans i Oslo enn i New York etter antall Yankees-capser i dømme... Edgar og mamma passet på hverandre i New Yorks gater mens LC var på jobb, og Edgar viste seg som det perfekte reisefølge nok en gang, være seg i Central Park, på shopping eller på restaurant. Vi rakk akkurat hjem i tide til Edgar sin 3 års-dag, og ikke minst fødedagen til mor (som endelig ble feiret på den måten en slik begivenhet krever!)

En skal tidlig krøkes som god pitcher skal bli

Mai

Ingen mai uten dugnad i borettslaget, men ikke alle dugnader blir gjennomføret den dagen man har fått en positiv graviditetstest.  Ny status forhindret oss selvsagt  ikke fra å gjøre en knallinnsats, både under nevnte dugnad men også Holmenkollstafett, som henholdsvis løper og manager 1 og 2.  Årets andre ferie gikk til Praha,  med både elvecruise, dyrepark og matforgiftning, og billig øl før de som kunne kose seg med det. Svak norsk økonomi til tross, det er deilig å være norsk i Tsjekkia når det kommer til korunas. Vel hjemme igjen fikk vi se en bitte liten reke-lignende gjenstand på ultralyd og Edgar fikk sin første tur til Tusenfryd.

Som hvite svaner på havets bølge, må hell og lykke deg alltid følge

Juni

Om vinteren var kald og snørik, var juni (og resten av sommeren) varm og desto tørrere. Det var plagsomt varmt både på jobb og i Laura, spesielt når man i tillegg ble sengeliggende med feber. Godt å være en fan av vifter under sånne omstendigheter!  LC bygde gjerde på hytta mens jeg var uggen, og håpet i mitt stille sinn at graviditetskvalme varer like lite evig som en skigard. Som geriatrisk vordende mor ble det også en tur på Rikshospitalet på fosterdiagnostikk - intet patologisk funnet. 

FotballVM og toaletthumor på jobb.

Juli

Ni års bryllupsdag ble markert, om ikke akkurat med fanfarer og klang, så med middag for tre på indisk restaurant. Edgar hadde siste dag på småbarnsavdeling i barnehagen, og det var tårer å spore ved farvel hos ansatte såvel som foresatte. Etter noen dagers skjærgårdsidyll i Risør var det duket for et par ukers sommerbarnehage og et par dagers barnevakt for årets happening: Femretters på Happolati og Guns N Roses på Valle Hovin. Ironisk nok var ikke øyet tørt under Axl's formaninger om å ikke gråte i kveld.  Det var ellers stille, både på jobb og i lufta og årets varmeste dag ble feiret med Edgars første løpeøkt på Bislett stadion. 

Si det med kjærlighet (og søtsaker)

August

Oppstart på storbarnsavdeling var høstens store utfordring, og det gikk veldig mye bedre enn fryktet (det var nok verst for mor). Ellers fikk venner og kollegaer på Ullevål en kraftig innføring i at man aldri skal spørre en kvinne om hun er gravid (eneste unntak kanskje når huet står i åpningen, men bare kanskje da også!)  Ordinær ultralyd kunne påvise at denne kvinnen fremdelsen var gravid, og nyheten ble også delt med den kommende storebror.  Som aller mest trodde det var en CD-spiller i magen (forhåpentligvis bare en discman og ikke en gedigen boom-blaster!) Ellers prøvde vi gressenketilværelsen igjen, og endte opp med langhelg på hytta inkludert besøk på Lilleputthammer hvor Edgar fikk førerkort. Gleder meg til om en 15års tid når sertifikatet er utstedt av Statens Vegvesen sånn at han kan kjøre rundt på morra si!

Skål, sier kronprinsesse Märtha

September

Siden Edgar var vekstretardert (det høres like ille ut som det er!) i svangerskapet sponser norske skattebetalere mange ultralyder og vekstkontroller, den første ble gjennomført tidlig i september og kunne vise et foster med utseende svarende til alder. Oslo Marathon ble i år som i fjor, og året før der, gjennomført som ivrig tilskuer. Like ivrig var dessverre ikke familiens egen brannmann på åpen dag på brannstasjonen,  heldigvis gikk det bedre under første besøk hos tannlegen. Budsjettseminar ble gjennomført uten underskudd på kaloribudsjettet, og vi fikk oppleve den første snøen på nok en planleggingsdagshelg på hytta, denne gang også ikludert frieri fra Edgar til en jevnaldrende venninne (i neste åndedrag spurte han om de skulle gå og legge seg sammen. Han gjør i det minste ting i riktig rekkefølge!)  

Sola skin på meg, så skuggen fell på deg, men graset er grønt for æille. Bortsett fra når det er snø, da. 

Oktober

Fikk beskjed om at jeg ikke hadde svangerskapsdiabetes denne gangen, det var som bursdag og julaften og 17.mai på en gang. Feiret selvsagt som seg hør og bør med sjokolade. Enda større under var det kanskje at Edgar begynte å sove på eget rom (eller sovne på eget rom, rettere sagt- veien er ikke så veldig lang til vår seng midt på natta...) Årets influensavaksine ble satt, og vi dro på høstferie til København. Halloween i Tivoli var en suksess for store og små, og mens mor var på Pokemon Community day benyttet Edgar anledningen til å være med på danseshow. Halloweenfeiring var det selvsagt også en måned til ende hjemme i Laura, og pumpkin spice i alle varianter ble fortært. 

Hva kledde gulrøttene seg ut som på Halloween? 

November

Edgar beviste at det er fullt mulig å sovne i en handlevogn på IKEA og jeg forstår ham godt - heldigvis gjorde et saftig stykke napoleonskake turen litt mindre ille. Farsdag til mine to favoritt-fedre ble feiret hjemme hos min egen far, og årets høstmøte med Lungemedisin ble gjennomført med Kongsbergknekk i egen suite. Flaks at jeg bare holdt ut  helt til klokka 22 så jeg virkelig kunne dra nytte av den.  Tradisjonen tro heiet vi på ultraløperne under Bislett 24-timers - årets kjendisløper var Frank Løke (ikke i Borat-drakt denne gangen). Jeg var også så heldig å bli overrassket med koselig babyshower av gode venninner. Jeg veltet meg rundt på gravidyoga, og vi var på photoshoot hos vår egen hoffotograf (heldigvis ikke samtidig!)

Trekløver i rimfrost
(foto: elinejacobine.com) 

Desember

Julemåneden opprant med 72 kalenderluker til stor glede for alle involverte. Midt under gløgg og pepperkakebakst og andre juleforberedelser monterte vi IKEA-møbler og stolpret rundt på piggsko. Lucia ble feiret i barnehagen med hjemmesydd drakt (takk svigermor!) og svangerskapspermisjon ble endelig innfridd i slutten av desember, til tonene fra Jussi Bjørling. Julaften ble feiret hos bestemor og bestefar på Våler, komplett med 2 mandler i grøten som gikk til to meget verdige vinnere (bare en av mandlene var rigget og det var ikke min!) Nissen kom på besøk og det var en lykkelig Edgar som fikk være oppe til klokka 23 på julaften. Noen rolige romjulsdager ble det også tid til hjemme i Oslo, bare avbrutt av panisk redebygging, og nyttårsaften er planlagt feiret sammen med de samme menneskene vi gikk inn i 2018 sammen med. Sammen med alle de andre minnene fra 2018 gjør det meg varm om hjertet. Et innholdsrikt år, og lite tyder på at 2019 kommer til å bli mindre begivenhetsrikt. 

Ikke alle nisser kommer gjennom pipa. Og godt er det, så hardt som det fyres på Våler!

GODT NYTT ÅR!

I går var i dag i morgen - 2017 revisited

Innser at bloggingens kunst er en jeg ikke klarer å opprettholde, men av og til klarer (ord)kunstneren å børste støvet av den imaginære pennen. Og siden vi er på tampen av et nytt år er det på tide å si takk for det gamle og mimre litt tilbake over hva som har skjedd, og gi både nye og gamle lesere (og ikke minst meg selv!) en oppsummering av 2017 på fem(?) minutter:

Januar

Det nye året startet som det gamle sluttet, på hytta på Sjusjøen. Og for en nordmann født uten ski på beina ,som er trugendes til det meste, ble det nettopp dette som var første aktivitet. Truger altså. Ellers sov jeg for første gang siden Edgars ankomst lengre enn seks timer om natta (takk svigermor!)

Date night på St.Lars med min egen Lars ble det også tid til og 36-timers grillet lammebog er absolutt noe av det beste jeg får. Det var også tid for primtall-bursdag som ble behørig feiret og heftige innskudd i banken for sykt-barn-dager. 

Årets første trugetur: ✔

Februar

Det begynte endelig å merkes at det går mot lysere tider - noe som også ble markert med lysfest i barnehagen. Litt mere tåkete og gjensnødd var det på hyttehelg på Sjusjøen. Morsdag og Valentine's day ble feiret med to-dagers mellomrom og mor fikk en natt alene i suite på Strömstad Spa - bare så synd det var seminar med jobb og definitivt ikke bare pleasure. Mot slutten av måneden utøvde vi vår form for ekstremsport: en femten timers lang flytur med en snart toåring på fanget. Sjelden har en Anchor beer smakt bedre enn ved ankomst San Francisco. Det ble gjensyn med gamle venner, gamle steder og det var utrolig godt å være "hjemme igjen"!

Yo dawg, I heard you like Facebook

Mars

Mars åpnet tradisjonen tro med to feiringer i familien, henholdvis LC 40 år og kjærlighetsparet 15 år, og hva er vel bedre enn å feire disse jubileum på Bubba Gump i San Francisco? Kanskje at det var nærmere 20 grader og perfekt fjernedyrkingsvær i byen. Pokemon ble fanget på Golden Gate og vi stiftet nærmere bekjentskap med både blottere og dyrehagedyr. Edgar fikk seg sin første Giants-jersey og vi la nok en gang igjen hjertet vårt i byen der ved Bayens bredd. Hjemme igjen vant vi 125 kroner på Flaxlodd og et blaff av vårsol gjorde at grillen i Laura G kunne tennes opp for første gang, akkompagnert av import-øl fra Amerika. 

Vi ser både opp på månen og ut som vi har falt ned fra den...

April

Sesongstart i baseball nok en gang uten oss på tribunene, men vi fikk iallefall oppleve erkenorsk hyttepåske, med kvikklunch, lammelår, brettspill og underet over alle undere - undertegnede på ski(!) i Birkebeinerløypa. At de fleste måtte rope "løype" når de så meg får ikke være så nøye. Koste meg nesten like mye med rompa planta i skisporet som i sofaen med påskekrim, men ikke så mye som med børjer og ølsmakingsdate med LC på Ølakademiet. Vi var turister i egen by på Teknisk Museum og forbannet snøen som avløste forsommer-temperaturene. Sist, men ikke minst, kunne mor klappe seg velfortjent på skuldra over knakende god innsats på fødedagen for to år siden, og Edgar feiret som seg hør og bør, toårsdagen sin i flere dager til ende!

AG ute og går på ski, i Birkebeinerløypa til og med. Nå ståkke væla til påske!

Mai

Mitt aller første Mary Kay party begynte bra med en øl i solveggen, men endte med at jeg ble invalidiserende influensasyk, og ingen sminke i dette land kunne bøte på feberblanke øyne og klam hud. Etter lang dags ferd mot å bli frisk kunne jeg nyte at våren hadde kommet til landet, samt at OUS-revyen var langt fra noen Kattastrofe på Chat Noir. Holmenkollstafetten laget ikke en strek i tellestrekstatistikken for barnehageplanleggingsdagshyttetur. Edgar og jeg var tradisjonen tro gode managere i vårens vakreste eventyr og mor fikk behandlet sine såre heie-muskler på Vestkantbadet dagen etter. Kristi Himmelfartshelga ble tilbrakt på Sjusjøen og vi fikk bevist at man ikke trenger så mye snø for hverken å ake eller bygge snømenn. 

Hvordan skal vi klare å krysse denne bekken? - Satser på at vi finner en bekkenløsning!


Juni

Et Strømstad badet i solskinn var perfekte omgivelser for årets kontorseminar, med både faglig såvel som alkoholholdig påfyll. Noen av kaloriene ble forbrent på søndagstur T/R Ullevålsæter og post-it-geriljaen prøvde fortelle at man faktisk er ganske fin uansett,  selv om ikke alle på Ullevål likte at den hang der og fjernet etter svært få timer. Det gikk slag-i-slag med sommeravslutnigner både i ledergruppen og i barnehagen og endelig var det duket for årets sommerferie: en ukes fest i Budapest. 30 grader, skranglete pariserhjul og elvecruise på Den schönen blauen Donau samt lekeplasser på ethvert hjørne og billig øl: Noe for enhver smak og familien var fornøyd fra eldst til yngst. 

Budapest var fengslende på mange måter...

Juli

Æille har et syskenbån på Gjøvik, og selv om ingen av dem bor der til vanlig så alle tre den første helga i juli hos bæssmor. Åtte års bryllupsdag ble feiret i amerikansk stil med ekte southern BBQ,  og vi var i surprise party hos en sprek 70åring. Det ble ensomt på jobb etter hvert grunnet både ferie og ombygging, men jeg holdt stand gjennom både asbestsanering og fellesferie. Edgar koste seg i sommerbarnehage med is hver dag og lekeplass hver dag etter barnehagen. Noen avstikkere hit og dit ble det tid til - både hytteliv på Lindøya, bringebærplukking i Våler og skjærgårdsidyll i Risør. Edgar beviste at han var en erfaren sjømann, og vi fikk vært på datenight tre kvelder på rad! 

Vi fant kanskje ingen gryte med gull, men vi fant hver vår halvliter og det er ca. samme greia.

August

Nytt barnehageår med nye muligheter og utfordringer og det hele forløp rolig for seg - helt til Findingsfestivalen okkuperte Bislett og vi måtte evakuere for en helg. Nytt barnehageår betyr også nye planleggingsdager, eller langhelg-på-hytta-dager som det også kan kalles, med turer i både myr og mark. Helt på tampen av måneden var jeg sinnsyk i gjerningsøyeblikket/hadde endelig noe fornuft i skallen (stryk det som ikke passer) og meldte meg inn i treningsstudio igjen for første gang på 2.5 år. Der hadde tiden stått stille og både klientell og mugglukt var den samme.

To og et halvt år uten trening og man føler seg som en ballong all lufta har gått ut av.

September

Tjuvstartet Halloween-sesongen med alt mulige Pumpkin-spice  og gikk til valgurnene med kraft og pågangsmot. La meg lykkelig den kvelden og i all overskuelig (les:fire år) fremtid. Klarte å trene to ganger i uka (et lite steg for menneskeheten, men et stort steg for meg!) men var bare engasjert tilskuer under Oslo Marathon. Planleggingsdag ble atter tilbrakt på fjellet og blåbærsesongen var fremdeles ikke død! 

Det enkle er ofte det beste!

Oktober

Sesongens siste ute-is og utepils ble nytt til det fulleste, før vi ikke nøt utendørs høstfest i barnehagen i sprutende regn like mye. Det fins både dårlig vær og dårlige klær! Atskillig bedre var det da vi hadde barnevakt over natt før aller første gang, og nøt en tre-retters på Klosteret før ingen ringere enn Nick Cave beæret oss med sitt selskap i Oslo Spektrum. Alle innblandede overlevde atskillelsen! Laura var Halloween-pyntet til det fulleste, og Edgar kledde seg ut som Jahn Teigen på  Halloween-fest. 

På date!

November

Halloween-feiringa fortsatte med en liten get-away til Gøteborg og et gresskarpyntet Liseberg. At Edgar var like glad i karuseller som meg var en kjær oppdagelse! Gleden var også stor da jeg fant Anchor Christmas hos det svenske systembolaget, og kvota ble godt fyllt opp, både da og et par uker seinere på Lungeavdelingens årlige Høstmøte. Edgar fikk seg gitar og det har ikke vært stille et sekund siden. Thanksgiving ble feiret med kalkun både en og to ganger, og familie-logistikken ble satt på prøve da det var både forskningsseminar og julebord på samme dag.

Ledsager kjører som kjent gratis

Desember

Ingen advent uten kalender, og det betyr 72 kalendergaver i. Stor stas gjennom hele førjulstida. Stas var det også å ha julekalender på Facebook! Og ikke minst var det stas å vinne Kahooten på julebord i Medisinsk klinikk. Det vanket både heder, ære og Freia snøballer. Edgar satt i saksa og ble hårfin til jul (delv om det har på håret at vi fikk gjort det, all den tid mor syns det var grusomt å se lokkene falle).  Lucia ble feiret i barnehagen med lussekatter og Laura var pyntet veldig maksimalistisk til jul.  Det ble ingen sykedager i desember heller og vi kan sette kryss i taket for en helt sykdomsfri sesong. Heiilt sinnsjukt, som tidligere idol-vinnere og Skal Vi Danse deltakere ville sagt det.   Den 22. desember var det velfortjent juleferie på alle mann. Det ble hvit jul på Gjøvik og undertegnede fikk årets mandel, men julas lykkeligste var Edgar som endelig fikk seg brannhjelm. Romjula ble tilbrakt hos de andre besteforeldrene, og nå har det allerede blitt 2018 i noen deler av verden...Vi holder oss i fortiden noen timer til, og er klar for nyttårsfeiring sammen med gode venner. Så da gjelder det egentlig bare å reflektere over et 2017 med aller flest gode minner, og håpe på et 2018 av samme kaliber. Godt nytt år!

Don’t be fooled by the calendar. There are only as many days in the year as you make use of. 

One man gets only a week’s value out of a year while another man gets a full year’s value out of a week. 

~Charles Richards

Szimply cruising

Nok en varm og solrik sommerdag i Budapest stod for døren, og vi var ute av nevnte dør allerede i ni-tida. LC og Edgar tjuvstartet med en tur på lekeplassen, mens undertegnede ventet på at en klesvask skulle bli ferdig. Enkelte av en husmoders plikter tar nemlig aldri ferie...

Da jeg møtte på dem etter at vi alle tre var ferdig med det vi holdt på med, skulle jeg se om alle gode ting virkelig var tre - nemlig å prøve meg på shopping i Vaci utca, som er den gaten alle byer med respekt for seg selv har. Det viste seg like trøstesløst som de to tidligere forsøk, så nå ga jeg offisielt opp hele Budapest-shoppingen og får belage meg på netthandel i stedet!

Vi hadde tenkt oss på cruise 12:30, men siden vi var så tidlig ferdig fant vi ut at vi hadde ca tjue minutter på oss til første avgang klokka 11. Jeg hadde selvsagt vært på Tripadvisor og funnet det som skulle være det beste cruiset - Legenda cruises. It is gonna be legend....wait for it...dary!

Problemet var bare at vi ikke visste hvor båten gikk fra eller hvordan vi skulle komme oss ned til der den potensielt kunne gå fra -

 Det er nemlig sporvei mellom fortau og Donau.

Det stod en veldig turguide-promotør-aktig dame og så kunnskapsrik ut, så vi dristet oss til å spørre henne, men hun tilhørte et annet selskap og var aller mest interessert i å pushe billetter til sitt cruise. Så da begynte jeg visstnok bare å gå i motsatt retning av det LC trodde vi måtte gå, og mens han mumlet i skjegget om at det håpet vi hadde om å rekke 11-avgangen nå forsvant like fullt som dugg for solen, og jeg belaget meg på å måtte vente halvannen time -så fant vi en undergang! Og jammen meg fant vi ikke Port #7 hvor Legenda cruises gikk fra også. Vi rakk det med god margin (for som min navnesøster Preus sier: av og til er en millimeter nok!)

Edgar søv søtt i vogna si, så den første kvarteret nøt vi cruiset i tosomhet. Før den dårlige samvittigheten begynte å melde seg: skulle Edgar gå glipp av at det morsomme, og skal vi kanskje vekke han?

...men samvittighetskvalene forsvant fort igjen da det var servering - vårt 9 euros cruise inkluderte nemlig også forfriskninger.  LC måtte gjerne vekke Edgar, men jeg ville iallefall gjerne nyte mitt glass champagne i ro og fred. Så da fikk han sove noen minutter til, iallefall til det ble vel dokumentert på sosiale medier!

Parlamentet ble selvsagt godt dokumentert fra denne vinkelen også.

Til slutt vekket vi Edgar også, sånn at hele familien kunne kose seg på cruiset.  Etterhvert fikk vi også påfyll av hjemmelaget limonade og det var veldig deilig å kjenne en litt mild bris og wind in the hair og oah-oah for en liten stund i ellers så temperert Budapest :)

Tiden alt for fort i lystig lag, og dessverre måtte vi legge til kai etterhvert. Da var Edgar klar for litt mere lekeplass, og ferie må tilpasses alle i reisefølget, så vi fant en ny å teste ut.

Og når man fikk låne gravemaskin av noen andre av barna som var der , mer eller mindre frivillig, var lykken komplett!

Etterpå var det tid for lunch, og denne gangen var det mor som fikk bestemme hva vi skulle, nemlig på den puben som visstnok ble kåret til verdens 3. beste av Lonely Planet, som tilfeldigvis også ligger tvers overfor hotellet vårt. Det er  en såkalt "ruin bar", barer som er i forlatte bygninger, ruiner.  Og denne, Szimpla Kert, er visstnok moderskipet. Vi spiste en enkel lunch og drakk øl, men aller mest var vi der for å se på det noe spesielle interiøret. 

  Og Edgar var som vanlig høyt og lavt!

Edgar har lagt seg til vanen å sove to ganger daglig igjen på ferien, en kombinasjon av varmen og av at det skjer mye hele tiden, så han sovnet igjen i vogna etter at vi hadde spist. Så da tuslet vi en runde for å la han sove. Og hvem er det vel vi treffer på? Jo, taxi-sjåføren vi hadde fra flyplassen og vi slår av en munter prat. Verden er sannelig liten.  Dessverre for vår del skulle han til Italia når vi skal hjem, men han skulle si fra til en kollega så da skulle det ordne seg med retur-transport også. 

Mens vi ventet på at Edgar skulle våkne slo vi oss ned på cafe og tok hver vår iskaffe. Hvor mye kaffe den inneholdt er vel heller tvilsomt, men godt var det!

Edgar bare sov og sov, så når klokka begynte å nærme seg 17 måtte vi vekke ham. Vi hadde nemlig en overasskelse i vente. Dagen i forveien hadde han kost seg masse med å løpe gjennom en fontene og denne gangen her var vi litt mer forberedt: vi hadde nemlig med badebukse. Og da han fikk høre at det var muligheter for litt lek med vann igjen var han brått lys våken. Så da ble det en seanse i vannet igjen! Han var ikke like fornøyd da vi måtte gå derfra, og påstod hardnakket at han ikke frøys, men gåsehuden og skjelvingen talte for seg selv, så det var virkelig på tide å gå. Og få middag ikke minst!



Vi endte opp på samme sted vi hadde vært noen dager tidligere, på Epic bar. LC og jeg bestilte hver vår Mojito, og Edgar syns nok en sånn fargerik drink så litt mer spennende ut enn hans eplejuice. Så da ble det en virgin (alkoholfri!!) strawberry colada på Edgar, og det var en  stor suksess!

Det var godt over leggetid innen vi fikk handlet frokost til neste dag og kommet oss tilbake på hotellet igjen, og noen brukte nok litt mer tid enn vanlig på å sovne også, men til slutt var vi i seng alle mann; nysgjerrig på hva neste dag ville bringe!

Nå Gellert aldri

Ungarn var fødelandet til Erno Rubik, han med den irriterende vanskelige kuben, som noen løser på to minutter (les: LC) og noen gir opp etter 20 sekunder (les: meg). Vi har sikkert 10 utgaver av kuben hjemme, så når vi fant den i fullformat på en vegg i Budapest måtte det selvsagt foreviges.

Ellers var målet for dagen å komme seg opp på Gellert hill, som er en relativt høy knaus her i Budapest. Alt er relativt, i 32 grader kjennes det meste høyt å forsere, men vi lar oss ikke skremme av å vite at vi skal helt opp til den store statuen som ser bitteliten ut på avstand, siden det er langt! Det ligger iallefall visstnok på ca 235 meters høyde, så ganske medium i norsk målestokk ( men så er det sjelden nært kroppstemperatur i lufta i Jotunheimen også da).

Jeg hadde sko jeg ikke hadde brukt siden forrige sommer og fikk derfor gnagsår, samtidig som at svetten silte og vi ikke fant barnevognvennlig vei med en gang, så det ble litt sikksakk og klokka var snart 12 og sola stod særdeles høyt. Nevnte jeg at det var 32 grader. I skyggen? 

Det hjalp heldigvis noe at vi var i fine omgivelser, og jeg var egentlig ikke så veldig sur!

Midtveis stoppet vi også opp på et lite utsiktsplatå, og der hadde de blant annet denne statuen av Kong Buda og Dronning Pest (nei ikke dronning Sonja, beklager evt. majestetsfornærmelse!)

 Og vi kom oss jo opp til slutt! 

Og vel der oppe var utsikten virkelig verdt å vente på (selv om vi ikke hadde stått stille og ventet akkurat, men virkelig jobba for det.

Og nå var plutselig ikke statuen så liten lenger heller!

Familiens yngste syns det er sånn passe medium gøy å bli dratt med opp på diverse slott og festninger, og ville som seg hør og bør heller på lekeplassen etter en liten stund. Det skal jo være gøy på ferie for alle sammen, og de har mange fine lekeplasser her i Budapest, mye morsommere enn i Oslo! 

Vi fant en ikke langt unna Gellert-høyden- Denne hadde dyre-tema, og det var en veldig fornøyd liten gutt som fikk hilse på "Mikkel Reven" 

Og når de tillegg hadde traktor der, var jo lykken enda mer fullkommen.

Ganske fullkommen lykke for far også, siden de hadde sjakkbrett der. Dessverre for hans del hadde hans reisefølge ikke kjennskap til annet ved sjakkspillets gleder enn hva de ulike brikkene heter - skjønt det er jo ganske imponerende at en to-åring kan det! (og ganske imponerende at jeg kan det også, sånn egentlig!)

Og sist men ikke minst hadde de en kjempemorsom huske der, med plass til både barn og voksen, det er en investering verdig for Fagerborggaten barnehage!

Edgar hadde iallefall lyst til å leke der...og leke der...og leke der, og til slutt måtte mor sette foten ned for nå var hun sulten. Og selv om det forslaget ikke var det mest populære blant den yngste i reisefølget, så innså han nok at for husfredens skyld var det nok minst like viktig at mor var mett. When mom is happ, everybody's happy osv. 

Vi var litt utenfor sentrum, og visste ikke helt retningen, så dumpet egentlig inn på det første og beste vi fant. Som dagen i forveien viste det seg også å være et ganske fancy sted, en fransk bistro faktisk, og de billige ungarske kneipene virket brått langt unna. Men det skulle vise seg å være et lykketreff, for jeg fikk meg de beste moules frites'ene jeg noen gang har spist! Og Edgar var også fornøyd, for han kunne sette consommé på lista over ting han digger.

Etterpå lunch ble det tur på nok en lekeplass, før mor sitt humør sank betraktelig da Edgar proklamerte at "mamma er stygg og dum" og "Edgar er ikke glad i mamma, heller pappa". Jaja, det er fra barn og fulle folk man skal få høre sannhente? Shopping skulle normalt sett høyne enhver dårlig stemning...men ikke hvis man er i Budapest for der er det bare drittbutikker og vi gikk like tomhendte ut som inn.  Heldigvis kan Edgar sjarmere selv om munnen løper litt av med ham innimellom for vi ble fort glade igjen da han ville ha først liten kos, så stor kos og vi var atter venner og vel forlikte.

Jeg fikk meg forresten en ny venn på veien også!

Den gangen her hadde vi timet fonteneshowet foran Parlamentet litt bedre også, etter litt til bildetagning var det som var veldig glad da vannet ble skrudd på!

Det varte riktignok ikke mer enn et par minutter, og vannet var så "finkornet" i mangel på et bedre ord at det bare var deilig. Men da vi kom forbi neste fontene derimot.... En interaktiv fontene, dvs den har sensor og stopper og starter hvis noe tilstrekkelig tungt kommer forbi. Edgar er ikke tilstrekkelig tung nok,  så det er lite stopping. Og selv om vi i begynnelsen prøvde å holde han litt unna så skjønte vi at det var forgjeves og lot han bare holde på med å løpe frem og tilbake. Han var helt ekstatisk! Så da får det ikke hjelpe at han ble våt helt inn til skinnet og måtte dra hjem i bare bleia, siden vi ikke hadde med skift.

Det ble derfor take-out til middag, type burrito, og ingen av oss var egentlig lei oss for det, spesielt ikke siden den ble inntatt sammen med en herlig øl!