Hytteturvise

Hyttetur på Sjusjøen

- fritt etter Alf Prøysen

I barnehagen var det fri, planlegging hele fredag

En slik anledning kommer bare fem ganger per år

Vi satte derfor kursen opp mot Sjusjøen på torsdag

I verdens beste Citröen du verden hvor det går!

Men vi må unngå køen vi må kjøre fort som svint

For blir det langt å vente er det fort en som blir sint

Og pappa førte bilen trygt mens mamma hun satt på

I rushtrafikken gikk det fort som det nesten måtte gå

Noen krevde nemlig at vi stanset med en gang

I baksetet satt Edgar mens han hylte så det sang.

Men endelig så var vi der og kunne blidt parkere

Vi møttes av en bestemor med smil og tente lys

Middagen var også klar, ja bare å servere

Og peisen lovet at her var det ingen som sku' frys

Så koste vi oss riktig godt det var så veldig bra

Den hyggelige kvelden ville ingen ende ta

Men brått så var visst natta her og mørket det seg på

Og alle sammen ville gjerne skjønnhetssøvnen få

Men minstemann han var som vanlig en smule nattevrang

I senga si satt Edgar mens han trallet på en sang

Morgenen kom litt for fort og noen var så trøtte

Når dagen gjerne starter der i draget kvart på syv

Heldigvis var bestemor sin gode vante støtte

og vi sov mer i ro og fred for mas fra søvnens tyv.

Dagen den var grå og trist ja regnet plasket ned

Nei ikke mye stas var der ut fra vinduet å se

Men brått så skinte sola blidt og varmet på vår kropp

Vi hoppet opp og ut og fant en frodig blåbærtopp

Å se det blåblå gliset er en opplevelse av rang

I blåbærlyng satt Edgar mens han trallet på en sang.

Lørdag var en deilig dag med fregnedyrk i sola

Noen tok en joggetur mens andre slappet av

Strupen den ble lesket godt av kaffe og av cola

Idyllen var fullkommen, ville ingen ende ta

Men vi må også ut på tur, må kjenne fjellets makt

I lia tok vi oss en rast og nøt litt hjemmebakt

Og Edgar satt så høyt til værs og hadde det så gøy

Han tronet som en konge der i retro bæretøy

Vi koste oss så lenge det ble nesten solnedgang

I meisen der satt Edgar mens han trallet på en sang

Søndag var dessverre her og brått så var det over

Vi pakket saker, lastet inn og satte kursen hjem

At dette ei var siste gang jeg dere sikkert lover

For veien der til hytta vi så lett kan finne frem

Et vaffelhjerte banker hardt jeg blir fort glad i mitt

På hytta kjennes livet ut så deilig og så fritt

Det ble jo både mere søvn, det ble jo mye mat

Og til og med noen pokemons og bok i krimformat

Takk for herlig hyttetur, ja takk for denne gang

Edgar gitt, han koste seg, som vist i denne sang

De sa det var verst for mor

“Det er verst for mor”. At både graviditet, fødsel og barseltid stort sett er det, kan jeg si meg enig i. Og, som alle liker å fortelle meg,  så skal visstnok også barnehagestart vært rimelig verst for mammaer.. Eller, som det gjerne også kalles: bhg-start. Og når jeg selv skulle finne ut om jeg også kunne krysse av institusjonering av småbarn på den famøse “verst for mor”-lista var det iallefall helt sikkert at jeg ikke skulle bli en av de foreldrene som snakker i forkortelser. De som snakker om bhg som om det var det mest naturlige i verden. En slags teit kode, uigjenkjennelig for oss som ikke har barn i barnehagen, slik vi vanlig dødelige selvfølgelig skriver det, nokså korrekt, som. 

Inn i det ukjente.

Som alt annet som veldig lenge synes langt unna, men som kommer altfor fort, var barnehage bare en ullen fremtidsvisjon. Og siden jeg overhodet ikke følte meg klar for å sende noe barn i barnehage; aller minst Edgar,  så tenkte jeg jo: Er det så ille å være hjemmeværende egentlig, penger spart på barnehageinnkjøpslista som er så lang som et vondt år er penger tjent på kontantstøtte. Å fortsette å være hjemmemamma med noen flere studiepoeng i Aktiv Cafesitting  og nettshopping for viderekomne var slett ikke den verste fremtidsplanen. Som Oslo-borger føltes det dessuten også usikkert om vi i det hele tatt kom til å få noe barnehageplass, og iallefall ikke i egen bydel. Å vinne i barnehagelotteriet virket omtrent som å vinne i lotto; men jeg la nå i det minste inn ett lodd eller fem, og fjerdeplassen på søkerlista ble et faktum. Jeg følte jeg trengte både gratulasjoner og kondolanser. 

Hele resten av sommeren virket det så lenge til. Det var så lenge til at jeg nesten glemte det,  eller kanskje nesten fortrengte det. Og til og med faktisk også tenkte at det kanskje ikke var blir aller verst, for jeg er rimelig tøff på avstand. Realiteten hentet meg dog igjen gang på gang, som når alle som når vi snakket om det forestående, minnet meg på at “de er verst for mor”.  Takk, det vet jeg veldig godt! Hovedpersonen selv var jo lykkelig uvitende om det hele og kunne jo ikke grue seg til noe han ikke visste hva var. Noe som var en relativt dårlig trøst, for jo mer jeg tenkte over at han ikke visste noe om hva barnehage var, og enda mindre om hva det ulne bhg, var så ble jeg enda mer mismodig. Så mismodig at jeg fint kunne mistet nattesøvnen over det, hadde den ikke allerede vært borte for lengst. “De har såå godt av det” sa de også, og jeg bare “hahaha ja, jeg har kjempegodt at det jeg og”  med begge langfingrene godt krysset over pekefingeren bak ryggen. For om jeg hadde så godt av det visste jeg ikke, og klar, det var jeg definitivt ikke. Heldigvis var det enda lenge til enda. Og sånn gikk no dagan, helt til de med ett begynte de å gå veldig fort.

Vi ler kanskje her, men det indre er i opprør. Dagen har kommet.

Den norske sommeren hadde regnet bort som vanlig, den 8.8 var intet unntak. Første dagen i barnehagen. Denne dagen som han allerede har glemt, men som jeg kommer til å huske for resten av livet. Og det gikk vel akkurat så bra som det kunne gå:  Barnehagegutten var høyt og lavt og prøvde ut både sykkel og sklie mens hun de sa det kom til å være verst for stod ganske tafatt og bisk rett opp og ned langs veggen og så ut som hun hadde sovet med rå løk under puta. Og ikke minst så var hun kritisk. Kritisk til den informasjonen vi fikk; kritisk til den informasjonen jeg mener vi burde ha fått; kritisk til hvordan vi ble møtt, kritisk til hvordan vi ikke ble møtt. Kritisk til hvordan barnehagen så ut, kritisk til hvordan de i barnehagen så ut.  Dog ikke uten et aldri så lite snev av selvinnsikt og en tanke om at uansett hva jeg hadde sett, hørt og opplevd så kunne barnehagen ikke vinne: De skulle overta hovedansvaret på dagtid for ungen min - det skal være rimelig usannsynlig bra for at det skal være i nærheten av å være akseptabelt.

Jeg roet meg om kvelden og tankene hadde gått fra a) jeg blir hjemme et år til, det er uaktuelt at han skal gå i barnehagen via b) vi skal i det minste søke om å bytte barnehage, det er uaktuelt at han skal gå i den barnehagen til c) vi får gi dem en sjanse til og det er tross alt andreinntrykket som er viktigst. Og dag to gikk heldigvis bedre. Det var definitivt fremdeles verst for  meg; ikke bare det at han skulle passes av noen andre, men det at han tilsynelatende tok så lett på det, han kunne jo kostet på seg en liten tåre for syns skyld? Men neida:  Da vi skulle prøve å gå fra for første gang så hadde han knapt nok tid til å si farvel, så opptatt var han av å leke og ha det gøy. En strike for mammastoltheten, men like fullt en stor seier.

Heldigvis har han en trygg hånd å holde i, sandkasse og små kamerater og leke i.

Og nå har det gått to uker og det ekstraordinære blir mer og mer hverdagslig. Skjønt, skal jeg være helt ærlig så har det ikke helt helt vanlig enda.  Hverdagen jeg kjente til var jo at Edgar var sammen med oss og jeg hadde full innsikt i hans gjøren og laden. Istedet kjenner jeg den litt nagende følelsen av at barnet ditt glipper ut av hendene dine som en neve med sand; som den leken vi lekte som barn: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen. Fra en fullastet neve til mindre og mindre sand igjen jo flere ganger hånda ristes. Den følelsen er der enda. Det skal imidlertid vise seg at Edgar gir tilbake i monn, all den tid han trives veldig godt i sandkassa, noe både bleier og hårfeste kan bevitne!

Men: Det går heldigvis veldig bra med Edgar i barnehagen. De små smakebitene jeg får se og høre vitner om at han har kommet seg godt til rette og fått seg mange nye venner blant både store og små. Det er lite gråt og mange smil. Han møtes av mange utstrakte små armer som vil klemme når han kommer. De flotte, hardtarbeidende voksenpersonene har en tålmodighet jeg bare kan drømme om når det kommer til å sitte på gulvet og bli matet med plastleker eller bli tafset på av barnehender som nettopp har knuget en skive med leverpostei.  Selv om en liten del av stoltheten min finner det litt hardt å svelge at det er få rop etter mamma og ikke veldig store gjensynsbrøl når jeg kommer for å hente heller, så forteller hjertet og hjernen min meg at det motsatte tross alt ville vært forferdelig. Han er heldig. Vi er heldige. Og ja, enda så langt det sitter inne; jeg er enig nå.  Han har godt av det. Jeg kan også si med litt mer overbevisning at jeg har godt av det jeg og. Både  på grunn av og på tross av at det fremdeles er verst for mor. 

PS: Jeg har forresten hatt en bratt læringskurve. Bare se så flink jeg har blitt til å snakke i koder! Er nesten litt stolt:

15 going on 16

For omlag halvannen måned postet jeg dette innlegget om status presens for Edgar, da 14 måneder. Nå har han, logisk nok, blitt omlag halvannen måned eldre, det vil si snart 16 måneder (ja, vi teller i måneder enn så lenge...) så tenkte det var på tide med en ny runde, bygget opp rundt samme lest:

Ordforråd

Hvis jeg mente at Edgar var flink til å prate for halvannen måned siden, så har det virkelig tatt av nå. Han sier, og ikke minst forstår, sikkert et par hundre enkeltord. Han har også begynt å si flerstavelsesord samt snakke i "setninger" på to og to ord (dog, ikke "ordentlige" setninger i følge norsklærere, da de ikke nødvendigvis inneholder både subjekt og verbal, men de får heldigvis ikke karakterer i barnehagen enn så lenge). En oppramsing av alt er ikke så aktuelt og ikke så interessant heller, men kan jo liste opp noen høydepunkter:

Hoppetiger: bortsett fra at dette er en tiger som hopper, som vi fant på bildesøket på google (safe search: ON) så veit jeg ikke så veldig godt hva det er. Bortsett fra at Edgar syns det er veldig populært.
Barnehage: ok, så uttales det kanskje bak-ha-ge, men det er ikke noen tvil om hva han mener - det er dit vi skal når vi går om morgenen, og av og til går forbi om morgenen.
Kattepus: Først var det pus, så var det katt, så ble det for kjedelig og man slo de like gjerne sammen.
Hamburger: Ikke like glad i å spise det (foreløpig) som oppgavet, men å smake på ordet er veldig gøy!
Yoghurt: Nesten fast kveldsmat. Lover at det stort sett er den uten noe særlig med e-stoffer og lite tilsatt sukker altså (sånn i tilfelle mammapolitiet skulle deise innom).
Nam Nam Puppi: Mamma er fremdeles puppulær, spesielt når hun går inn på soverommet; da kommer det en liten pil som veit hva han vil!
Mamma kos - Sies gjerne samtidig eller rett etter at en liten lubben hånd har strøket meg på armen eller kinnet. Kan også bevitne at jeg ikke har et hjerte av stein (for det måtte jeg hatt hvis jeg ikke hadde latt meg røre av det)
Pappa se - Gjør man noe morsomt så er det vel greit at pappa får det med seg også?!
Hei [insert vilkårlig navn her]: Det er ikke alltid han hilser først, men når han først hilser på noen, da hilser han med overbevisning. Gjerne ti ganger i slengen.
Peppa Gris: Tidlig krøkes som god Peppa Gris fan skal bli.
Illustrasjonsfoto:

Fysikk:

Det er lenge siden vi har målt og veid denne gangen også, en uke siden forrige statusinnlegg. Så kan heldigvis innrømme at jeg er relativt avslappet til hele vekt-hysteriet, utrolig deilig og virkelig noe annet enn i fjor på disse tider. Iallefall, sist tur på helsestasjonen var han 75 centimeter og veide 9.4 kilo og fylte seg selv både på langs og på tvers. Så kanskje litt under ti kilo nå, og en cm eller to mer enn sist?

Det er iallefall blitt størrelse 80 som brukes hyppigst og passer best, selv om mange barneklær er veldig omgjengelige og passer en på Edgar sin størrelse uansett om man leser merkelappen forlengs eller 68 eller 86 - same shit, different wrapping!
Har også  for første gang opplevd å kjøpe klær som var for små, en genser i 74 var for trang og kort gitt, det var jo litt stas (selv om det også var synd, for genseren var fin, og jeg hadde jo selvsagt både klippet av merkelapper og vasket den før den ble prøvd - urutinert småbarsmor!)

Vi kan nå bite oss merke i at Edgar har fått 5 tenner -tre nede og to oppe. De kommer seint og ikke spesielt godt, for det er bokstavelig talt mye gråt og tenners gnissel ved frembrudd. Da er det vel bare 15 igjen, eller noe?

Det har også skjedd endel på hårfronten, vi har riktignok ikke sett oss nødt til å besøke frisøren oppi gata med en lekebil som frisørstol, men det har blitt langt nok til at det gjerne samler seg litt diverse matrester baki der etter en dag i barnehagen. Heldigvis er det fremdeles kort nok til at luse-problematikken i barnehagen ikke er aktuell for oss enda!

Utseende per 13.08.16

Ferdigheter

Det er ikke gåing som gjelder lenger, det er løping. Å baklengs er også aktuelt. Dessverre for Edgar er han ikke utstyrt med øyne i nakken, så det blir endel nærkontakt med diverse dører og møbler med påfølgende baluba. Han har også lært seg til å klatre i trapper,  selv om han blir båret ned igjen,og hver gang vi åpner ytterdøra er han som en vind uti gangen og skal bort til Tass, bestekompisen som bor litt lengre bort. Han har også prøvd seg på å sykle i barnehagen (sånne sykler uten pedaler) og det går også stort sett bra.

Det går smått men sikkert fremover med spisetrening, nå er han veldig flink til å putte skje eller gaffel i munnen hvis han får den med mat på i hånda (og når Edgar er flink vet han det veldig godt selv, for da legger han fra seg skjea, gliser, klapper i hendene og sier flink). Fremdeles havner det nok minst like mye mat på golvet som i munnen når han spiser med hendene, og jeg er fremdeles like stolt over meg selv over at det ikke har blitt delt noe bilde av Edgar med matgris i sosiale medier (et løfte jeg ga meg selv før han ble født).

Av de litt mer selsomme ferdighetene Edgar kan skryte på seg er smittebærer, for nå er vi forkjøla alle mann og synderen begynner på E og har nettopp begynt i barnehage. Det blir visst bare verre, sier de som har greie på det.

Å sove er han fremdeles ikke flink til, vi snakker altså 16 måneder uten noe særlig sammenhengende søvn for mor,  gjennomsnittlig fire timers oppstykket hver natt. Og det er jo ikke nye nytt egentlig. Men Edgar dro til og sov fem timer i strekk en dag forrige uke. Fra klokka åtte da, så det ble dessverre ikke utnyttet i den grad det absolutt burde ha blitt. Han har sovet i barnehagen da, det er jo et pluss. Jeg tenkte på forhånd at det gikk nok bra, og hvis ikke så er det egentlig ikke mitt problem der og da ;)

Favoritter

Å klatre inn i oppvaskmaskinen er gøy, dobørsten ser ut til å være et spennende leketøy man ikke får lov til å leke med (og mamma har kommet i grevens tid noen ganger!) dolokket kan åpnes og jeg lever med hjertet i halsen over hva jeg potensielt vil komme til å finne nedi der før eller senere. Drømmehagen-boka kan han på rams og kan nesten lese selv (det er ti stykker i familien kongle hver gang).  Å ta klesplagg på hodet er også artig, spesielt når man finner de i skittentøykurven (det er ikke rundt halsen på ettåringen min jeg har lyst til å finne de strømpene jeg har tråkket rundt i hele dagen!). Barne-TV kan og blir brukt som barnevakt innimellom (adjø, prinsipper man hadde som barnløs!) og av og til finner vi noe vi liker begge to, Lille Jack for eksempel eller Milly og Molly.

Edgar er stort sett altetende enda, ikke noen storspiser, men det meste går i grisen. Av nye yndlingsretter vi har oppdaget i det siste er pizza med blåmuggost, kikerter, mais, blåbær, cherrytomater og bokstavkjeks.

...og så har han lært hvor gøy det er når kameraet kommer frem!

Barnehagegutt

Edgar begynte i barnehage denne uka her; på mandag for å være helt eksakt. Det pissregna på vår ferd opp mot barnehagen, som ligger et eiendomsmegler-steinkast unna - akkurat så langt unna at det blir en liten tur, akkurat så nærme at det forblir en liten tur. Jeg kan være dramatisk og si det med Everly Brothers:

 I know how to hide  all the sorrow and pain I'll do my crying in the rain

Heldigvis var det ikke så ille, det var verre: Jeg gråt nemlig mine bitre tårer i solskinnet etterpå til allmenn beskuelse.

Hovedpersonen selv var imidlertid sitt blide, vante jeg både før og etter:

Pynta seg hadde han gjort også; for første og siste gang i barnehagekarrieren. Har skjønt at man bytter klær under og etter barnehagedagen like ofte som andre bytter skjorte!

Vi har en myk start den uka her og øker timeantallet progressivt; fra en time den aller første dagen til i morgen, fredag hvor planen er å være der fra 9-14:30. På tirsdag skulle Edgar være alene for første gang, og det gikk så bra at vi gikk etter fem minutter. Ikke så veldig langt da, på pauserommet med full utsikt over uteområdet, hvor mor kunne følge mer eller mindre diskret med. Det var veldig spennende, så spennende at man skulle ønske at noen hadde tatt med popcorn. Og, under over alle under; det hadde de! Snakker om service!

Kaffe og popcorn og live-show fra uteplassen. Barnehagetilvenning etter mitt hjerte!

 ...den gule prikken omtrent midt i bildet er Edgar.

Tipper det er flere som tenker det blir godt å ta helga i morgen. For Edgar har selvsagt vært høyt og lavt i barnehagen og kan allerede krysse av følgende på barnehage-merittlista:

• blitt syklet ned av eldre barn
• måtte skifte klærne fra topp til tå etter nærkontakt med søledam
• sovnet i stillestående barnevogn uten verken byssing, pupp eller rugging
• fått seg kjæreste (ok, tar kanskje litt hardt i nå, men hun pleier iallefall å holde ham i hånda når han skal skifte bleie!)

...han høres ut som en riktig traver allerede!

Dessuten vokste mor et par hakk når hun fikk høre av lederne på gruppen hans at de aldri hadde møtt et så lite barn som var så flink til å snakke før (og dette er folk som har vært rundt en del barn i livet sitt, fårråsiresånn!)

Og det er klart man blir sliten under slike omstendigheter.

Og i tillegg til å sovne i vogna på vei hjem så sov Edgar fem timer i strekk i natt, det er en av de aller første gangen det har skjedd. Bare så synd at det nå er mor som ikke er så flink til å legges, så hun fikk ikke dratt nytte av det ;)

Ukeslutt XII

Ta vare på minuttene - timene tar vare på seg selv. Hvis jeg ikke husker helt feil var det en kaffereklame som brukte disse bevingede ordene for noen år siden. Hvis jeg skal legge til min egen vri så kan jeg slå fast at ukene tar sannelig bare på seg selv også, iallefall her - ingen ukeslutt-innlegg på en måned. Så nå må jeg nesten hjelpe med å ta litt vare på dem igjen:

Ukas markering

Denne uka er den internasjonale World Breastfeeding Week, og vi har selvsagt markert, både dag og natt! Vi har jo hatt ymse amme-utfordringer opp igjennom, så det er med både stolthet og ydmykhet vi kan feire denne uka, 15 måneder med amming og still going strong! Nå gjelder det bare at jeg får ut fingeren og endelig får bestilt ammehjelper-pensum sånn at jeg får gått i gang med å bli ammehjelper. :)

Ukas kjipeste

 Denne lite ærefulle utmerkelsen går til det verkstedet jeg byttet mobilskjerm - ikke var de både utrolig treige, dårlig kundeservice og dyre, og nå mindre enn tre uker siden jeg byttet så har det kommet en sprekk i skjermen igjen, og denne gangen lå mobilen bare i veska og hadde hverken vært utsatt for fall, støt eller slag. En enkel reklamasjon, ikke sant? Ikke for kjipingene i MTP; de legger hele bevisbyrden på meg og sier indirekte at jeg lyver da vi prøvde å leke den lille forbruker i helga. Forbrukerombudet neste!

Ukas gjensyn

Disse to travle karene var ute og løp i Frognerparken i dag. Edgar i front, "tremenningen" sin hakk i hæl. Sist gang vi så den lille karen var han bare knapt en uke gammel, så det har skjedd mye med begge to siden sist. De hadde ikke tid på seg til å sitte i ro, og sånn skal det vel være når man er drøyt et år gammel og har et hav av energi!

Ukas folk-i-farta

Her er Edgar i velkjent stil igjen, på vei et sted i fullt firsprang. Han har nemlig sett en sykkel i kikkerten, og når det står sykler i hver ende av gjerdet er det ikke lett å vite hvor man skal stoppe hen! Ingen skade skjedd - intet kjede skadd kan vi iallefall forsikre om!

Ukas kunst

"Ikke en spurv faller til jorden [...]" Man kan si mye om Pokemon, men at jeg kommer meg rundt til strøk og streder i nabolaget jeg ikke normalt oppholder meg er iallefall sikkert, og da de aller fleste Pokestops er severdigheter av en eller annen art så lærer jeg litt om kunst og kultur også. Legg til helsegevinsten og det er utviklende både for kropp og sjel.  Level 12 and counting!

Ukas tilbakeblikk

Tre år siden jeg kunne sette en ny nøkkel på Keroppi-nøkkelknippet mitt og låse opp døra til min første eide bolig. Og jammen kan vi se tilbake op tre fine år i Laura!

Ukas vits

- Hvorfor var ikke medstudentene så begeistret for Kjell T. Ringen?

- Han var litt for flink til å ta notater.

En sommer er over

Teknisk sett, hvis man regner tre måneder per årstid, så er det jo noen uker igjen av den siste sommermåneden august. Men sånn det kjennes ut nå så er det høst! Og det ser litt sånn ut også.

 Slik var det i Laura i går, regnvått og grått. Varmt og tørt inne da, og vi tente til og med stearinlys. Bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket og alt det der...

Sånn ellers har det vært en travel sommer, med stress og skiftjobbing. Men det var høyere stressfaktor før sommeren tok ordentlig til, vi hadde brukt opp nesten all ferien, hadde ikke barnehageplass før uti august og fem uker hvor vi egentlig ikke visste hvor vi skulle gjøre av Edgar mens vi var på jobb. Barnevakter vokser som kjent ikke på trærne i Laura og han er litt for liten til å stelle hjemme fremdeles. Så gode råd var egentlig dyre. Men takket være at jeg har en fleksibel og forståelsesfull arbeidsgiver fikk vi til en ordning som vi kunne leve med. Jeg har vært på jobb et par timer om morgenen, gått hjem og har hatt gjemmekontor resten av dagen. Litt dårlig samvittighet har jeg jo hatt, både for jobb og Edgar - det er ikke så lett å være supereffektiv med en tornado fykende rundt, og ikke skjønner jo Edgar at mamma må jobbe litt når hun er hjemme og ikke kan leke hele tida. Men jobben min går jo i all hovedsak ut på å serve andre, så når resten av Ullevål har ferie kan heldigvis hjulene holdes litt i gang for halv maskin. Heldigvis!

Fullt kjør på LC sin jobb da, så vi har møttes i døra; utvekslet opplysninger om inntak og eliminasjon hos den yngre garde og tatt en kjapp køs før han har gått på jobb og hatt ca. full dag. Vi har ikke sett så mye til med andre ord med dette regimet, men da slipper vi jo å bli lei av hverandre ;) Og nå er det bare en dag igjen av 'sommerturnusen' så det skal vi vel saktens klare!

...og vi må ta fatt på andre arbeidsoppgaver. Og en ny hverdag venter.

 Grugleder meg til mandag! Tusen tanker og ikke like mange svar.  Angst for at noen jeg ikke kjenner skal passe på, klisjefylt men sant, det aller mest dyrebare i livet. Så til å tenke at det blir kjempebra for både meg og Edgar, fordi vi trenger begge mer stimuli enn hva den andre kan tilby, og han er jo så sosial at det halve kunne vært nok. Så blir jeg brått bekymret for alt det praktiske; hvordan skal vi smøre matpakke slik at iallefall noe går i gutten og ikke bare i golvet;  er det virkelig nødvendig med joggesko med goretex (det står et par her så jeg har tydeligvis funnet ut at det trengs) og hvor viktig er det at regnvotter og gummistøvlene matcher (de har to nyanser av grømt). Før jeg går over til å være supervemodig fordi en æra nå definitivt er over; hovedomsorgen på dagtid skal overlates til noen andre.

Slipper iallefall å bekymre meg om at regndressen jeg kjøpte på internett skal være for liten!

Barndomshjemmet

For andre gang på like mange uker satte vi kursen sørøstover - begge gangene med håp om at Edgar skulle kunne få prøvd ut badebassenget bestefar hadde kjøpt til ham; begge gangene måtte vi reise med uforettet sak siden sola ikke spilte på lag. Men vi fikk gjort litt annet da.

Fakket pokemon, blant annet. Denne her er riktignok tatt på vei hjem til siviliserte strøk igjen; og helga begynte veldig dårlig, for steder med dårlig mobildekning er heller ikke kjent for å være yngleplass for japanske fantasifigurer. Men; jeg gir meg jo ikke, og brukte en incense og fikk opptil flere nye i samlingen! 

Grønn var min barndoms dal!

Jeg kommer jo fra landet,  og det var stas for Edgar å være på besøk med stor hage han bare kunne løpe rundt i. Må si meg enig med han, selv om jeg er aldri så glad i Laura og overhodet ikke kunne tenke meg å flytte tilbake, så er det deilig å komme bort fra storbyens kjas og mas (selv om Oslo slettes ikke er så verst om sommeren) og nyte litt større plass og utearealer.

 Og plukke rips og bringebær og solbær rett fra kilden og ikke fra en plastkurv...og putte i munnen.

Jeg foretrekker riktignok å overlate arbeidet med selve plukkingen til andre. Mamma f.eks. Se på denne beholdningen av kantarell som hun fant i nærheten av huset vårt i helga:

Og det aller beste? Det er at den ovennevnte og avbildede kantarellen nå ligger i fryseren hos meg, klar til å heve de aller fleste retter. :D

Ellers er det gjerne slik at det ene måltidet overlapper med det andre mens vi er på besøk; det ble dessert til både lunch og middag og jeg blir alltid en anelse kvalm etter en helg. Og når det først skal grilles, så gjøres det skikkelig.

...og med skikkelig mener jeg med mye tennvæske!

Ellers fikk Edgar en stor overdose med besteforeldrekjærleik. Og du veit at du har kommet i 2.rekke når de sier "Så koselig at du kom på besøk Edgar" uten å nevnte oss i en innskutt bisetning en gang - men jeg skjønner dem godt jeg. Edgar har jo tross alt arvet sitt gode humør fra sin mor og morfar ;)